Mors beste barn

Kjære Morfar

Jo Kristian Kvernland — Wed, 07 Sep 2011 21:37:15 +0000

Kjære Morfar,

ord som vanligvis kommer enkelt, sitter langt inne. Du og mormor betydde så enormt mye for oss. Nå er dere begge borte. Derfor dekker ikke ord alt vi sitter igjen med, alt vi skulle ønske å fortelle. Men vi skal ta vare på de gode minnene. Vi skal danse, synge, spille og le for deg. Vi skal glemme å svinge av på rett avkjørsel, fordi vi er så ivrig opptatt med å snakke med passasjerene. Vi skal lyge og skryte for deg. Vi skal være like sta som deg. Og vi skal selvfølgelig ha rett i alt vi sier, og nekte å innse at vi har feil når andre påstår de har rett. For vi har som deg morfar, alltid rett. Uansett.

Du var en stor mann, i den rette betydning. Du hadde et kollosalt hjerterom, med plass til alle oss barnebarna. Ingen ble forskjellsbehandlet. Alle skulle få. De første minnene vi har av deg, er deg i godstolen din. Du lot oss ri på foten din, og gynget og sang for oss, før vi sovnet på fanget ditt. Senere kjørte du oss både på øvelser og trening flere ganger i uka. I hele livet var du lidenskapelig opptatt av sang og musikklivet i bygda, og du var veldig engasjert og stolt over det vi barnebarna drev med. Du stilte bestandig opp på oppvisninger og konserter, og var alltid den som kjøpte flest lodd. Du gledet deg over at vi holdt på med sang og musikk, og det var samme kommentar etter hver vårkonsert med skolemusikken: “Skolemusikken har aldri vorri ber”. Samme hvor surt og urytmisk vi spilte. Du var generelt flink til å skryte av andre.”Søyi så morsk” og “kollosalt flink” var uttrykk som ofte gikk igjen.

I kårstu på Opdal var det alltid kjærlighet, omsorg og ikke minst oppdragelse å få. Det var alltid stas å komme på besøk for å høre skrønene dine, og bli skjemt bort av mormor. Dere lærte oss å være hyggelig, snill, grei og ikke minst alltid takke for maten. Du spilte torader, mormor løste kryssord og vi ungene herjet. Og når kvelden lei på, krøp vi under salongbordet. Det var vårt barndoms paradis. Overnatting under salongbordet, og havregrøt til frokost. Dere var limet, og hovedgrunn for at vi storfamilien er så tett knyttet til hverandre. Du tok ofte med både barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn på kafé- og restaurantbesøk, og det var ikke sjelden vi var på tur sammen. Hele storfamilien. En av de store ferieturene vi hadde sammen var sommeren 94. Mormor hadde vunnet tur og opphold i en feriehytte på Tjøme. Og hele slekta ble med. Det rolige ferienabolaget ble kaos og lekeparadis når vi barnebarna slapp oss løs. Du ble litt nervøs da du etter hvert fant ut at det var kun to til fire personer i de andre hyttene. Vi var 12, og fikk derfor beskjed av deg at vi ikke skulle gå ut mer enn to og to samtidig. Noe vi selvfølgelig ikke brydde oss om.

En av dine siste turer var på besøk til Randi og familien på Lillehammer. Den turen beviser godt hvor glad du var i å reise. Du havnet på sykehus på Gjøvik med sterke magesmerter. Legevakta i Lillehammer skjønte ikke hvordan du kunne sitte i bilen i så mange timer med slike magesmerter. Du hadde sagt ingenting, og skjult smertene godt. For turen hadde du sett frem til. At du i tillegg havnet på sykehus i Gjøvik var bare småtterier og sosialt. Det betydde flere nye folk å prate med. For du var en pratsom mann. Det var bestandig vanskelig å få ordet i selskap med deg, da du var så glad i å prate.

Den siste tiden har vært tung, og vi skjønte hvor det bar. Du ble mindre sosial, og praten gikk ikke som før. Sta og egen som alltid, hadde du vel bestemt deg. Lørdag stilte vi søskenbarna med eget fotballag, Team Glunten, til Kortnebbgåscupen på Beitstad stadion. Vi hadde kledd oss opp i dine klær. Helsetrøye, skjorte, vest og sixpence. En siste hilsen fikk du fra oss når Marit fortalte at vi spilte til ære for deg. Du hadde glimtet til, og smilt til henne. Det var ditt siste øyeblikk. Søndag forlot du oss, men vi vil alltid huske deg. Sta og egen, men alltid blid. Takk for alt, og hils mormor så mye fra oss! Og husk, du var verdens beste morfar. Det er helt sant. For vi har som deg morfar, alltid rett. Uansett.

Mange klemmer fra Trude, Ingrid, Jo Kristian, Vegard, Gunn Marit, Kirsti, Therese, Rebekka og Rasmus <3

Bobilvoldtekten

Jo Kristian Kvernland — Thu, 23 Sep 2010 12:59:11 +0000

Vakre og romantiske bryllup gjør noe med jenter, og er jentene single blir de ofte et lett bytte for sultne jegere. Det har jeg selv erfart. Men denne gangen skulle jeg få være tilskuer til noe av det mest absurde jeg noen gang har opplevd. Det er slik vandrehistorier oppstår. Det nydelige brudeparet hadde tatt farvel med festen, men for noen av oss var natta enda ung. Den lyse nordlandsnatta sjarmerte oss i senk. Vi danset, lo og ønsket den skulle vare evig. Men brutalt – som en samekniv på avveie – stengte festlokalet brått. Vi måtte finne et nachspiel. Vi ble geleidet inn i en minibuss. Bakerst sjanglet bruras bror med en kasse øl og fire flasker sprit. Festen var ikke over. Jeg og tre gode kompiser hadde kjørt bobil gjennom hele Nord-Norge. To av oss, jeg og BK, var fortsatt i flytsonen. Murmeldyrene Potet og Steinkjer derimot, hadde dratt tilbake til bobilen og lagt seg. Det kunne ikke bry BK mindre.
- Nachspiel i bobilen!
Hele minibussen jublet. Ølkorker spratt i taket, allsangen runget. En yppig samejente satte seg ned ved siden av meg. Med ravnsvart hår, samekofte og to intense øyne. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Blikket hennes flakket fra gutt til gutt. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Hun begjærte alle. Noen skulle få. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Hennes ordvalg var så vulgære at enhver nordlenning ville rødmet. Hun ville mer. Hun hadde lyst.
- Nachspiel i bobilen!
Minibussen var endelig fremme. BK gjentok sin invitasjon, og satte kursen rett mot bobilen. En elegant Fiat Challenger, 2005-modell.

Det er her historien starter. Historien jeg sent vil glemme. BK åpnet døra til bobilen. Sofasittegruppen foran i bilen var gjort om til seng. Her lå Steinkjer, intetanende om hva som var i ferd med å skje. Den yppige samejenta hoppet inn i bobilen. Ser seg kjapt rundt, før hun river dyna av senga. Der ligger Steinkjer naken. Panisk trekker han dyna til seg. Samejenta lyser opp. Hun blir helt gal og hiver seg over Steinkjer. Det er som hun aldri før har sett kuk. Steinkjer hyler, sparker, lugger og slår. Desperat prøver han å komme seg vekk. Jeg og BK ser på hverandre, og begynner å gapskratte. Jeg kveles nesten av min egen latter, mens Steinkjer gjør et byks og rømmer opp i øverkøya. Fortsatt naken. Men samejenta gir ikke opp. Hun vil også opp i øverkøya. Steinkjer tar i bruk alle midler for å slå og holde henne nede. Hun er ikke brydd av situasjonen i det hele tatt, og smiler til oss når hele bakenden vises under samekofta. Hun vifter litt på stjerten, og fortsetter kampen for å komme seg opp. Hun skal bare ha kuk. Steinkjers kuk.

Situasjonen vakte selvfølgelig oppsikt blant flere på overnattingsplassen. En av de livligste festdeltagerne, Terje, kommer inn og fyrer opp under stemningen. Han prøver å hjelpe samen opp i øverkøya. Steinkjer lirer av seg gloser som kunne svidd av hele Finnmarksvidda. Han er sint nå, og deler ut en rett høyre. Bak i bobilen hører vi Potet le. Han har hittil vært passiv tilskuer til den absurde situasjonen. Samejenta snur seg, og glefser. Munnen hennes fråder når hun bykser bakover mot senga til Potet. Før han oppfatter situasjonen har dyna forsvunnet. Potet har i motsetning til Steinkjer boxershorts på seg. Men det er fortsatt kuk som gjelder. En farlig kombinasjon av kåt, gal og sinnsforvirra same forsøker å dra boxeren av Potet. Han stritter i mot etter beste evne.
- Nå kan til og med du endelig få, roper vi gutta til Potet.
- Nei, nei, nei, hyler Potet, mens han desperat prøver å holde boxershortsen på. Alle midler blir tatt i bruk. Samejenta setter en fot i trynet på Potet, og tar i bruk hele kroppsvekta for å dra av ham boxeren.
- Hva faen er det du holder på med?
Jeg og BK ler ikke lengre. Nå er vi bare redde. Vi hører Potet brøler, før han sparker henne ut av senga. Mens hun ligger og kaver på dørken, tar Potet ny verdensrekord i sprint gjennom bobil, før han hiver seg opp i øverkøya sammen med Steinkjer. Nå holder de skansen sammen.

Resignasjonen brer seg hos samejenta. Hun reiser seg, og går mot øverkøya, og Terje som fortsatt er klar for å hjelpe henne opp. Hun tar tak i skrittet hans med den ene hånda, før hun klasker ham hardt i trynet med den andre. Terje hyler, før begge ramler ut av bobilen. BK slår igjen døra og låser. Alle fire ser forvirret på hverandre. Det finnes ikke ord. Noen hamrer løs på døra som en mitraljøse, og vi hører noen grynt som fra et villdyr. Plutselig blir det stille.
- Har hun gitt seg?
Potet våger seg forsiktig ned fra øverkøya.
- Hadde hun vært mann, hadde hun blitt meldt for voldtektsforsøk, fortsetter Steinkjer. Jeg og BK ler igjen, og vitser om situasjonen. Plutselig skvetter vi til. Samejenta har hivd seg over panseret, og trommer på frontruta.
- Trekk for gardinene, fort som f!
Potet roper panisk, han er redd. Livredd.
- Potet, Potet! Du skal få mæ med kofta på!
- Æ skal faen itj ha no’ kofte!
Hun fortsetter å rope og slå. BK trekker for gardinene. I flere minutter hamrer hun løs på ruten, før det endelig blir stille. Potet senker skuldrene, og legger seg i sengen igjen. Jeg og BK finner hver vår køye, og alle sier god natt. Ingen fikk sove denne natta, men en vandrehistorie var født. Bobilvoldtekten.

iPhone 4

Jo Kristian Kvernland — Sat, 11 Sep 2010 23:39:15 +0000

Jeg har fått kloa i ein iPhone 4. Det betyr at jeg går fra å være 98 prosent tilgjengelig på nett døgnet rundt, til å være 127 prosent tilgjengelig. Jeg går fra å være fanatisk Nokia-frelst, til å bruke telefonen jeg aldri skulle bruke. Jeg har solgt sjelen min til satan, og har mareritt om min gamle 5110. Aldri vil vi få en slik telefon igjen. Men nå når bytte endelig er foretatt åpner nye muligheter seg. Blant annet som dette innlegget – mitt første blogginnlegg skrevet fra en telefon! Helt meningsløst, dog. Og jeg vet, det er godt og vel et halvt år siden jeg hadde noe å bidra med her. Jeg skal prøve å skjerpe meg, og lover innen kort tid og fortelle dere en historie fra da jeg og tre kompiser leide oss bobil og kjørte til Nord-Norge. Jeg skal fortelle dere om selveste bobilvoldtekten. Det vil bli et begrep. Inntil da skal jeg leke meg med min nye dingseboms. Stay tuned!

Kortnebbgåsas ve & vel

Jo Kristian Kvernland — Wed, 12 May 2010 13:04:25 +0000

I det siste har vi fått en del spørsmål om hvem Kortnebbgåsas ve & vel er, og hva vi gjør. Først som sist, vi er ikke en ornitologisk forening, selv om navnet kanskje tyder på det.

Derimot er vi to gutter som iløpet av de siste par årene har flyttet tilbake til bygda i våre hjerter, Beitstad. Vi er levende engasjerte og brenner for hjembygda, og har et ønske om å gjøre den til verdens beste bygd å bo i. Vi vil trekke frem alt det positive som skjer, fortelle de gode historiene om bygda og ikke minst skape nye gode historier selv.

Det er planlagt og/eller gjennomført planer for ny skole, barnehage, butikk og vei i Beitstad. Det er en positiv optimisme blant innbyggerne og vi vil bruke dette til vår fordel. Med å bruke oss selv som den gode historien om hjemflytta ungdom, vil vi være ambassadører for å fremme bygdas beste, og gjøre innbyggerne stolte av å komme fra Beitstad.

Kortnebbgåsa er en trekkfugl, og et kjent fenomen på Beitstad. Tidlig på våren invaderer titusenvis av fugler bygda på tur nordover, og er iløpet av noen intense uker til pest og plage for innbyggerne. Idrettsstadion, strandkanten og fjæra rundt bygdasenteret Vellamelen blir dominert av fugleskit. Fuglene holder et ekstremt høyt støynivå hele døgnet, nært inntil tett bebyggelse. Samtidig forsyner de seg grovt av bondens avlinger. På høsten kommer de tilbake på tur sørover igjen, men er ikke like fremtredende som på våren. Med å ta i bruk kortnebbgåsa som et humoristisk virkemiddel, ønsker vi snu noe som ofte blir oppfattet som noe negativt, til å bli noe positivt. Dette gjør vi blant annet ved å ta i bruk slagord som “E du nebbåt? Trækk te Beitstad du å” og “Æ trække te Beitstad! Gjør du?” i kombinasjon med kortnebbgåsa som logo og merkevare. Som for eksempel på de nye draktene til Beitstad FK.

Med Kortnebbgåsas ve & vel ønsker vi å skape ei forening som har som formål å gi Beitstad-ungdom et sterkere forhold til bygda, og bevisstgjøre at de kommer fra ei attraktiv og fin bygd som de kan være stolte av. Vi retter oss mot både de som bor i bygda i dag, og de som har flyttet av forskjellige grunner. Ved bruk av entusiasme, humor, galskap og en liten dose seriøsitet, skal vi bli en betydelig faktor for hvor ungdommen velger å bosette seg, den dagen de skal etablere seg. Forskning viser at unge voksne i slutten av tjueårene og begynnelsen av tredveårene er en mangel på bygdene og mindre tettsteder. Vi vil være en positiv motvekt til denne negative trenden. Men prosjektet skal ikke være med å gi deg som beitstøing dårlig samvittighet selv om du ikke bor eller har planer om å flytte tilbake til bygda. Vi vil at alle beitstøinger skal bli stolte av hjembygda, og være positive Beitstad-ambassadører i alt de foretar seg, selv om de blir boende i andre deler av verden.

Vi ønsker med kortnebbgåsa å skape en merkevare, som gir blæst omkring hjembygda vår. Vi skal iløpet av kort tid bli en “snakkis” blant både innbyggerne og andre folk, samt skaffe bygda positiv medieomtale. Vi ønsker å skape en postiv holdning og optimistisk giv i hjembygda vår. Samtidig vil vi starte en prosess i hodet på utflytta ungdom som får dem til å flytte hjem igjen etter endt studietid, eller når de vil slå seg til ro og stifte familie, og på sikt skape arbeidsplasser i bygda. Verdens vakreste bygd, innst i Beitstadfjorden.

Innst i Beitstadfjorden

Innst i Beitstadfjordn
Ligg ei vakker bygd
Der sår bonden frø i jorda

Sjøl om regnet kjæm
Å vind den rase fræm
E her den bæste plass på jorda

Ferr så læng æ veit at snart kjæm sola
Så læng at kroppen vise tegn te liv
Vil det her vær plassen min på jorda
Ja Beitstad det e bøgda mi

Naturn den romme alt
Fjell og fjord og sjø
Bølgan dæm slår hardt mot stranda

Naturn kan gi oss stryk
Når vinterstormen fyk
Men vi bur her lik forbanna

Ferr så læng æ veit at snart kjæm sola
Å atter gir den bøgda lys og liv
Da veit æ at så læng æ finns på jorda
Vil Beitstad vårrå bøgda mi

(Tekst: Vidar Almlid. Melodi: Runrig)

Følg oss på http://www.facebook.com/kortnebb
Håvard & Jo Kristian :-)

Engelskmannen

Jo Kristian Kvernland — Wed, 28 Apr 2010 22:14:50 +0000

Iver tar ett siste drag fra sigaretten sin før han kaster sneipen på bakken. Sverige har nettopp tapt mot Russland i fotball-EM, men rundt oss fester svenskene som de skulle ha vunnet. Campingplassen utenfor Innsbruck minner mer om enn festivalcamp med masse feststemte mennesker.
- Har dere sprit?
Iver er tørst. Olsen finner fram femlitersdunken og proklamerer at nå skal det endelig bli karsk. Iver rister på hodet og ler, mens jeg klapper med hendene.
- Det bifalles med min akklamasjon, sier jeg før jeg henvender meg til svenskene i naboteltet. De låner velvillig bort gassapparatet slik at vi får kokt oss varmt vann. Tørrkaffe er ikke min favoritt, men som tynnkaffe fungerer det fint. Jeg fordeler kopper, og blander sterkt. Altfor sterkt. Olsen tømmer koppen på ett drag, Iver derimot er skeptisk. Han rynker på nesen og synes det er galskap og drikke det jeg har blandet. Jeg ler og holder maska når jeg desperat prøver å late som at den er passelig blandet. Med denne blandingen blir det fort natta, tenker jeg, og tar en liten sup til. Hele fjeset vrenger seg, før jeg utbryter at dette var faen meg godt. Olsen er godt nede i kopp tre når han brøler noe om snus, og forsvinner.
- Shut the fuck up! Fuck!
Engelskmannen i naboteltet prøver å sove, men vi enser ham ikke.
- Han brølte slik i hele går natt også, han har tydeligvis noen seriøse problemer, sier jeg. Iver nikker, og ser bekymret mot teltet til engelskmannen. Jeg blander karsk nummer to. Litt svakere denne gangen. Iver sitter bare ser på koppen sin, han har gitt opp. Jeg tømmer min andre kopp, og finner frem noen øl-bokser vi har liggende i teltet.
- Her, ta en øl istedet.
Jeg kaster en boks med lokalt øl til Iver og finner fram CD-spilleren. Åge Aleksandersen og “Levva livet”. Jeg skrur opp volumet, åpner en øl til meg selv og synger med for full hals. Nå er det fest. Det begynner å røre på seg i teltet til engelskmannen.
- Oh my God! You fuckings bollocks! I can’t fucking fuck believe it. Shut the fuck up!
- Du verden, humrer jeg og skrur opp sangen på full guffe.
- Jeg har ikke lyst til å havne i klammeri med noen, sier Iver og lurer på om vi kan skru ned volumet igjen. Jeg ler.
- Såpass må han tåle!
Det kommer brutal banning fra naboteltet, en kvinnestemme gråter noe om at han må roe seg ned, før vi hører lyden av glidelås. Iver reiser seg, lettere nervøs. Jeg sitter rolig og fortsetter på ølen min. En svær, mørkhåret mann med Iron Maiden-trøye, kommer ut av teltet. Han fester blikket på meg og tar sats. Før jeg rekker å reise meg river den rabiate mannen ølboksen ut av hendene mine og knuser den mellom fingrene sine. Det spruter øl overalt. Det kommer en lang tirade om forbanna svensker som har festet hver natt i flere dager, når han skal på jobb neste morgen. Nå er det nok. Nå finner han seg ikke i mer. Øyne hans er svarte, og dama hans gråter i bakgrunn. Jeg tenker ikke, spriten har tatt over hjernen. Jeg stiller meg på tå og ser han inn i øyne. Kjefter tilbake og sier han ikke har noen rett til å ødelegge festen vår. Hvordan hadde det vært om hans landsmenn hadde klart å kvalifisere seg til mesterskapet, kanskje? Slik står vi og spytter stygge gloser mot hverandre, til engelskmannen langer ut ett slag. Jeg dukker, og ler av ham. Jeg var forberedt på slag, galskapen lyste av øyne hans. Den engelske jenta, stygg og bleik som engelske jenter flest, hikster forferdet, og det ser ut som han roer seg.
- Fuck off, sier jeg og snur meg for å gå.
Olsen kommer tilbake og lurer på hva som skjer, før han brøler noe uforståelig og peker bak meg. Jeg snur meg kjapt, og møter en strak høyre i retning hodet mitt. Denne gangen var jeg ikke klar, jeg var slettes ikke klar for hva som ventet meg. Engelskmannen hadde bygd opp et sinne – stått og spyttet og brølt meg i trynet, og akkurat i det jeg trodde han hadde resignert kommer all hans vrede og aggresjon rett i trynet mitt i form av det som for meg virker som et nådeløst slag. Jeg ligger langflat i luften, og blir liggende å stirre på den vakre nattehimmelen. Alt går i sakte film før jeg treffer bakken med ett brak. Jeg er edru, helt klar i toppen. Rundt meg gråter noen, andre brøler. I det fjerne kan jeg høre festmusikken. Olsen og Iver holder igjen engelskmannen, mens jeg ligger livløs på bakken. Jeg teller stjernene. Himmelen er klar i natt.
- Ta deg sammen, det var kun ett uskyldig dask på kinnet, roper Olsen. Jeg reiser meg og børster av klærne. Rosenborg-trøyen min har blitt møkkete. Ikke blodig, men møkkete.
- Du sølte øl på bilen min, du ødela festen vår og du slo meg ned. Hvem faen tror du at du er, brøler jeg på norsk-engelsk, mens den engelske jenta prøver å stoppe meg fra å gå løs på engelskmannen.
- Fuck him, han er ikke verdt det, sier Iver og prøver å roe ned situasjonen.
- Jeg skulle egentlig gitt ham rundjuling, men jeg slår ikke kvinnfolk. Kall meg gjerne feminist, svarer jeg spydig og spytter på bakken. Jeg gidder ikke dette, blander meg en ny kopp med karsk og forlater de andre. Jeg går mot lysene og musikken, og finner meg en svensk fest. De engelske glosene blir svakere, og hodepinen tar meg.
- Tjenare, kan jeg slå meg ned her?
- ROSENBORG, svarer svensken, før alt blir svart.

Mine fotballhelter

Jo Kristian Kvernland — Mon, 12 Apr 2010 13:03:46 +0000

Hvem er tidenes beste fotballspiller? Diskusjonen går i inflasjon i disse Messi-tider. Jeg bryr meg ikke så hardt om hvem som er tidenes beste, men har latt meg inspirere til å skrive en høyst subjektiv liste over hvem som er mine topp fem helter på fotballbanen. Alle fem var angrepsspillere, og alle fem har lagt opp. Du vet, alt var bedre før.

1) Bjørn Åge Henriksen, Beitstad FK.

Så ikke ut som en fotballspiller, men spilte fletta av alle. Med blendende teknikk, lavt tyngdepunkt og et dødelig presist og hardt skudd var han enhver forsvarspillers skrekk. Manglende fart tok han igjen på perfekt timing. I tospann med Trond Asp herjet han trønderske fotballbaner på begynnelsen av 2000-tallet, og “strødde” inn mål på bestilling. Uten å sitte på fakta, så tror jeg han er tidenes mestskårende på BFK. I tillegg var han en humørspreder på laget, og den perfekte lagkamerat. En drøm å se på, en drøm å spille med. Sprovhaugen får aldri oppleve maken igjen.

2) Jürgen Klinsmann, Tottenham Hotspur.

En sesong. Det var alt Klinsmann trengte for å bli legende på White Hart Lane, og det uten å hente hjem noen titler. Det skadet vel heller ikke at han kom tilbake, og avsluttet karrieren i Tottenham vårsesongen 1998. Klinsmann var kanskje verdens heiteste spiller 94/95-sesongen, med Roberto Baggio og Romario på tur ned, og en Ronaldo (den originale) som ikke hadde kommet helt ut av startblokkene enda. Klinsmann var den nye store helten fra dag en i Tottenham. Som tolvåring var det lett å bli forelsket i det mest sjarmerende engelske fotballaget, og Klinsmann var selvskreven som plakat på gutterommet. Han stupte, bokstavelig talt, inn i hjertet mitt. Så stor plass har Klinsmann i mitt hjerte, at jeg til og med hadde sympati for Tyskland i VM 2006 – når Klinsmann var landslagstrener. Mannen kjører for øvrig VW Boble på fritiden, et meget bra trekk, om jeg får si det selv.

3) Harald Brattbakk, Rosenborg BK.

Fem mål i en og samme kamp mot Brann. Da er du en helt for meg. Når du i tillegg er tidenes goalgetter i Tippeligaen, så er du selvskreven på lista mi. (Nei, Sigurd! Du havner ikke på lista mi, selv om du tar en “Belsvik”.)

4) David Ginola, Tottenham Hotspur.

Drittsekk og egoist, men du verden for en ballbegavelse. Akkurat som vi liker det. Var et helt lag alene for Tottenham store deler av sesongen 97/98 i Premier League, og reddet laget fra et mulig nedrykk, sammen med nevnte Klinsmann. Kunne drible absolutt alle på motstanderlaget, før han avsluttet med en frekk chip over keeper. Er kanskje den beste spilleren noensinne som har blitt vraket fra landslagstroppen til en VM-vinner (Frankrike, VM 1998)? Englands mest sjarmerende lag ble grått og trist under ledelse av George Graham. Heldigvis hadde de en av ligaens mest sjarmerende spillere. Med eller uten hårspray.

5) Diego Maradona, Argentina.

Eneste spilleren som spilte seg inn i hjertet mitt uten å tilhøre verken Beitstad FK, Rosenborg BK eller Tottenham Hotspur. Tidenes beste fotballspiller. Punktum.
PS: Av spillere som fortsatt er aktiv, var det en som fikk mitt hjerte til å banke litt raskere enn andre mens han fortsatt spilte i Rosenborg; Daniel Omoya Braaten. Når han lekte med Real Madrid, eller breakdanset på Brann stadion, var jeg det nærmeste en heterofil mann kan føle forelskelse for en annen mann. Kom hjem, Daniel!

Diktanalyse

Jo Kristian Kvernland — Sat, 03 Apr 2010 11:09:16 +0000

Hotellrommet krymper i mørket. Leselampen er sammen med fjernsynet den eneste belysningen. Det regner ute. Jeg vender blikket mot skjermen. Værmeldingen melder sol. Et lite smil former seg rundt munnen. Hun er søt. Værdamen er søt. Skulle ønske det var en dame i min seng. Skulle ønske jeg hadde en dame.

I vinduet ser glasset tomt ut
Verden faller ned
Regnet lager lyder
Det er mørkt ute

Det er natt, men Oslo sover aldri. Midt i Norges største by føler jeg meg mer ensom enn aldri. Regndråpene slår mot ruten som fornøyde trommeslag. Jeg sitter med ei penn og rabler ord ned på et ark. En ambulanse avbryter regntrommene, mens ordene former seg på arket. Former seg i et dikt. Vet ikke hvor ordene kommer fra. Skjønner ikke hva de betyr. De bare ramler ut av hodet, forplanter seg gjennom hånden, inn i pennen og ned på arket. Korte setninger, noen ganger usammenhengende rot. Men alt med en lyrisk tone. Jeg beveger meg sakte gjennom rommet. Naken beundrer jeg natten fra hotellbalkongen. Gatelysene danner et mønster. En kvinne med paraply spaserer forbi. Jeg hører henne synge.

Señorita!
Kan jeg by på en kaffe?
En dans eller to?
Et kyss og en klem?
En natt, bare oss to?
Åh, vakre señorita!
Jeg vil elske deg!
Jeg vil kjenne deg!
Jeg vil komme i deg!
Og jeg vil se deg
blø…
For i natt skal du
dø!

Jeg skvetter til. Naborommet lager lyder. Små grynt i takt med regnet. Nye ord vokser fram i hodet mitt. Noen frustrerte. Noen glade. Jeg finner senga, skrur av leselampa og skifter kanal. Stopper to sekunder ved en voksenfilm, før jeg slår av hele boksen. Skrur på lyset igjen, vender meg over på magen og setter nye ord ned på arket.

Sammen
vandret vi ut i regnet
vi to
helt alene
alene
uten bekymringer
vandret vi
våte av regnet
sammen

Jeg forstår ikke ordene. Diktanalyse var det verste jeg visste på skolen. Den gangen skole var skole, lærer var lærer og jeg bare elev. Jeg legger pennen fra meg, og drar dynen over hodet. Vrir meg i frustrasjon og kveles sakte. Må trekke luft fra balkongen. Mørket går over i lysere toner på gaten. Folk kommer frem fra skjul. Snart sovner jeg. Nye ord finner havn. Jeg knøvler arket og kaster det mot papirkorga. Tre poeng. Skulle ønske jeg hadde en dame – akkurat no. Jeg må bort. Jeg må hjem.

Trist som faen

Jo Kristian Kvernland — Wed, 31 Mar 2010 10:50:03 +0000

Strømstad, 11.06.2008:
- Jeg synes nesten litt synd på ham.
Olsen er i det empatiske hjørnet. Sveits – Tyrkia blafrer over storskjermen. Olsen har hengt seg opp i Köbi Kuhn, den sveitsiske treneren. Egentlig heter han Jakob, men han er bedre kjent under kjælenavnet Köbi. Siden han tok over landslaget i 2001 har han ført landet til tre sluttspill, og regnes som en av Sveits’ mest suksessrike trenere noensinne. Før EM annonserte han at mesterskapet på hjemmebane blir det siste han gjør med landslaget. Etter en trå start og tap mot Tsjekkia i åpningskampen, forventer en hel nasjon at vertslandet banker Tyrkia i kveld. Selv uten stjernen Alexander Frey, som måtte forlate banen gråtende med en alvorlig skade i åpningskampen.
- For ei kjerring, som Olsen så fint og reflektert kommenterer akkurat den hendelsen. Sveits har initiativet i kampen mot Tyrkia, og leder 1 – 0. Likevel sitter lille Köbi sammenkrøket og stakkarslig på benken.
- Han ser så trist ut. Så uendelig trist og bortkommen. Jeg får lyst til å gi ham en god og varm klem.
Turens første pils gjør tydeligvis noe med Olsen. Vi kjører en gammel boble, og er på tur til Østerrike og fotball-EM. Nå sitter vi på en pub i Strömstad for en matbit, pils og fotball på storskjerm. På banen svømmer spillerne inn til pause. Det regner noe vannvittig i Sveits, og St. Jakob-Park i Basel ser ut til å ha elendig drenering. Første omgang ligner mer på en parodi, enn en fotballkamp. Ledermålet var også av det komiske slaget. Innlegget fra Eren Derdiyok stoppet i en vannpytt, og en lettere fortumlet Hakan Yakin hadde ingen problemer med å trille ballen i mål. Det er av sine egne man skal ha det. Både Yakin og Derdiyok har tyrkisk blod i årene. For å være helt sikker stiller Sveits også med Gökhan Inler, en tredje tyrker, i startoppstillinga. Det fungerer tydeligvis bra på en bane det er umulig å spille fotball på. Regnet tar all oppmerksomheten.
- Kanskje Rosenborg kunne karret seg videre i cupen på den banen, prøver jeg meg på, mens spillerne på storskjermen finner garderoben. Vårt kjære favorittlag Rosenborg har nettopp gått på en cupbombe av de sjeldne, og fått stryk av et 2. divisjonslag. Olsen tenner.
- Men for faen da! Jeg er så forbanna lei av å bli slått ut av lekeklubber fra kraftig innavla byggefelt. Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine. Noe helt jævlig. Jeg hadde nesten glemt den forbanna kampen før du begynte å raljere. Vi hadde jo det nesten hyggelig her med fotball og pils og greier. For faen da. Hold kjeft. Ser du ikke det regner?
Olsen fråder og folk ser på oss. Jeg ser flaut ned i bordet, ler litt, og tar meg en god slurk pils. Olsen er seg selv. Banemannskapet i Basel jobber iherdig med å gjøre banen klar i pausen. Regnet har roet seg. Olsen er bekymret for at det vil regne i Østerrike også. Han banner litt for seg selv og bestiller en ny øl. Carlsberg. Med ølskum rundt kjeften mumler Olsen noe om at det var nok drittvær første døgnet på tur…
Midnatt. Første delen av turen hadde gått greit, men det var kaldt. Bitende kaldt. Nesten ingen trafikk langs E6, desto mer regn. Varmeapparatet i bobla hadde funnet det for godt å ta sommerferie. Ikke det at vi hadde sett for oss å få bruk for ekstra varme på turen, det var jo sommer, sol og juni. Når vi passerte Berkåk var det vinter. Snø. Tung snø som la seg på ruta. Olsen rister på hodet og ser rystet ut. Snø i juni? Vindusviskerne jobber overtid, og har problemer med å holde tritt. For det er ikke et snøfugg, eller to, men tett snødrev. Jeg ser ingenting sjarmerende med de tunge hvite labbene. Likevel lar jeg mobilkameraet få dokumentere snøen. Folk vil ikke tro oss. Snø midt på sommeren, liksom. Vi måtte kjøre inn til siden for å kle på oss varmere klær. I veikanten la snøen seg som motbydelig sørpe. Er det noe jeg virkelig hater, så er det sørpe.
- I helvete, jeg har ikke pakket for å gå til Nordpolen! Ser jeg ut som en jævla Erling Kagge, eller?
Frustrasjonen brer seg. Jeg låner en tjukk genser av Olsen, men fryser mest av alt på føttene. I fare for å bli kaldere tør jeg ikke gå ut av bilen å finne ullsokkene i bagasjerommet. Etterhvert letter snøen, og regnet tar over igjen. Kulda er fortsatt uutholdelig. Noen få timer på veien, og turen tegner allerede til å bli et mareritt. Hadde jeg bare hatt et par selbuvotter. Olsen på sin side savnet mest en vannkoker.
- En varm karsk hadde hjulpet. Det hjelper på alt. Alt!
Siste ordet løfter taket på bobla, og går over i diverse banning. Jeg har hørt alt tidligere – kjefting og banning. Denne gangen er det regn, snø, kulde og det jævla bedritne møkkalandet vi bor i, det går utover. Etter å ha brølt ut sin frustrasjon, sovner han i passasjersetet. Øverst i Østerdalen letter regnet. Føttene er så kalde at jeg har problemer med å trykke ned gasspedalen. Alt jeg vil ha er ei varm seng. Med skjelvende hender, svinger jeg av på Alvdal. Olsen bråvåkner, og jeg krysser fingra for at hotellet foran oss har åpent, før jeg oppdager hvorfor jeg fryser så jævlig på føttene.
- Hele Mjøsa ligger og dupper i fotenden min, jo! Hva faen skal det bety?
Olsen ler, på hans side er det knusktørt. Jeg får lenset dørken for flere liter med kaldt vann, og blir ikke noe varmere av det. Ikke finner jeg årsaken til at bilen er full av vann heller. Hotellet har heldigvis åpent, og ei trivelig eldre dame slipper oss inn. Hun gir oss et lite rom. Forbannet, men glad finner jeg senga. Det blir en lang tur hvis vi skal fryse av oss ballene hver natt. Heldigvis var dyna varm.
Turen videre gikk bedre, og i Strømstad er det sommer. På storskjermen har Tyrkia tatt over spillet , og presser Sveits tilbake på banen. Banemannskapet har gjort en god jobb i pausen. Det meste av vannet er fjernet, regnet har avtatt og spill langs bakken kan forekomme. Jeg sender en tekstmelding til pappa. “Gratulerer med dagen. Vi er i Strømstad – sov på Alvdal i natt. Alt bra. Hæls mamma”. Tyrkia går kjapt i angrep. Tyrkias kanskje beste spiller, Nihat Kahveci, sender en ball mot Sveits’ mål. Ballen lander på hodet til innbytter Semih Sentürk. Han snur seg og løper mot Nihat med knyttet neve. Tyrkia har utlignet. Jeg og Olsen stønner oppgitt. Vi har et kjølig forhold til Tyrkia. Landet som Thomas Myhre forærte en plass i mesterskapet.
- Kebabfitter!
En svenske ved bardisken skrur humøret opp. Roper skjellsord og hytter med neven. Olsen bryter sammen i latter.
- Kebabfitter, haha. Hva gir du meg? Kebabfitter.
Etter utligninga ser Köbi Kuhn, om mulig, enda tristere ut.
- Se på han da, det går da ikke an å se så stakkarslig ut. Han har så triste øyne, som en bedende hund, sier Olsen som fortsatt humrer over svensken ved bardisken.
- Jeg synes han ligner på han fra “Gretne, gamle gubber”, jeg.
Jeg tenker på Jack Lemmon. Olsen nikker enig, men er egentlig mest opptatt av kampen, og et par farlige kontringsforsøk fra Sveits. Kampen ser ut til å ende uavgjort, men tyrkerne vil det annerledes. To minutter på overtid avgjør Arda Turan kampen. Sveits skulle vise seg frem på hjemmebane. Spille fin fotball, kanskje gå videre fra gruppa. En gruppe med en klar favoritt, Portugal. Sveits var tippet som land nummer to av mange. Foran et falmende Tsjekkia og et tyrkisk lag som på ingen måte hadde imponert i kampene før EM. Så endte det altså med to tap. Allerede utslått etter to kamper. Olsen reiser seg, gidder ikke å tømme ølen, men går demonstrativt ut av lokalet. Vår nye venn Köbi ser tomt ut av luften. Trist som faen. Han er ute av EM. Vi er på tur til EM.

Bingo

Jo Kristian Kvernland — Sat, 13 Mar 2010 21:40:01 +0000

Jeg var en tur hjemme hos mamma og pappa i dag. Rotet litt rundt i skuffer og skap på gutterommet. Jeg fant en bunke med tekster, nederst, nedstøvet og gjemt i den ene skuffa. Dikt, skolestiler og tull. Blant annet den følgende teksten, som skrev jeg på en heldagstentamen på videregående. Jeg fikk stryk. Der og da bestemte jeg meg for å bli advokat, og i hvert fall ikke et kreativt og skrivende yrke. Journalister stryker ikke i norsk. Vi ser hvordan det endte.

Bingo

Naboen min er gal. Spillegal. Du finner henne på bingo, om det ikke er lotto-trekning på fjernsynet da. Da er det foran den blinkende skjermen av ei kopekasse hun sitter klistret. Sitter der og skriver ned tallene som popler fram. Slavisk i stigende rekkefølge. For å ikke snakke om premieprognosene. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje føles det bedre å vinne når du vet eksakt premiesum? Kanskje fører hun statistikk? Kanskje ikke. Men hun skriver ned premieprognosene. Kanskje hun har vært heldig. Om ikke riktig så heldig, og håvet inn hele 43 kroner. Ja, har hun en sånn lykksalig lørdagskveld, kan hun jo unne seg litt ekstra helgekos. Kanskje litt mer av den Nutrilett-sjokoladen hun har liggende i skapet? For hun er ikke bare spillegal skjønner du. Nei da, hun er rimelig feit også. Kjempefeit faktisk. Av alle personer i verden, går det utover meg. La meg forklare: Hun har sluttet å spise vanlig godis – sånn som sjokolade med bittelitt for mye sukker. Etter at hun startet en evig slankekur for tre år siden, har hun sågar tatt av hele fire kilo. Så alle sjokoladene hun vinner på bingo, og de er det mange av, gir hun bort til meg. Resultatet er selvfølgelig bilring, dobbelthake og en del kilo ekstra til vinteren. Her om dagen kalte mamma meg for tjukken. Det var dråpen. Jeg skal slanke meg. Men jeg hater slanking. Å være sunn og frisk var absolutt siste utvei. Jeg kunne jo gjort det enkelt. Bare sagt nei takk til naboens sjokolade. Men hallo! Hvem sier nei takk til sjokolade? Ikke denne gutten iallfall. Og da fortsetter jeg med å spise. For naboen slutter ikke med å vinne på bingo. Når det gjelder bingo har hun mer flaks enn Fetter Anton noen gang kunne drømt om. Og hun kan jo ikke bare slutte å spille heller. Hun er jo spillegal. Forrige uke prøvde jeg å overbevise henne om at hun måtte slutte. Kanskje tilogmed oppsøke et krisesenter for spillegale, eller lignende. Det viste seg å være livsfarlig. Plutselig bykset hundre kilo spillegalskap mot meg og glefset. Med dyp basstemme kunne hun fortelle at bingo var livet hennes. Jeg skulle ikke engang prøve meg! Jeg sprang på dør – livredd. Desperasjon meldte seg. I et desperat forsøk på å gjenopprette idealvekten skrev jeg et brev til statsministeren. Der ba jeg ham forby all form for bingospill med sjokoladegevinst. Da satt han vel der og humret for seg selv, tenker jeg. Han tenkte vel ikke mye på stakkars meg og mine vektproblem. Jeg fikk i hvert fall ikke noe svar. Så det ble siste utvei. Sunn livsstil og trim. Masse trim. Spise “riktig” var ikke noe alternativ. God mat må man ha. Så jeg begynte på et nyoppstartet aerobickurs. Som eneste hane i høneflokken. Men det gikk ikke helt som planlagt. I stedet for å hoppe opp og ned i takt med musikken, ble jeg stående å stirre. Jeg sto der helt paralysert. Måpte på alle de spreke og velformede jentekroppene. I stedet for å svette, siklet jeg som en baby. Hver gang en jente bøyde seg frem slik at baken hennes struttet i all sin prakt, ursexy mot meg, ble jeg helt mo i knærne. Svaiet litt rundt på gulvet, før jeg måtte sette meg ned å hvile. Jeg prøvde å fokusere på noe annet. Noe turn-off. Jeg prøvde å fokusere på bingo. Bingo. Tall i rutenett. En døsig stemme som forteller deg nye tall.
- O for Ole. Syttifem. Det var O for Ole. Syv fem.
- Bingo!
Men jeg klarte det ikke. Kun jenter sto i hodet mitt. Spreke jenter i tette tights. Det hele endte i at jeg ble sparket ut av kurset. Like feit og med en ekstra bule i buksa. Etter å ha prøvd diverse andre aktiviteter med nedslående resultat måtte jeg innse det. Det var ingenting som kunne hjelpe. Jeg svelget sannheten vemodig. Dømt til å være feit. Så jeg tok mitt daglige sjokoladebesøk hos naboen. Nå skulle det bli godt med en trøstesjokolade. Jeg slapp ikke inn! Naboen var langsint. Hun ville ikke gi meg mer sjokolade etter forrige besøk. Jeg var fri. Fri fra sjokoladetyranniet. Bingo.

Hvem er Reidun?

Jo Kristian Kvernland — Mon, 22 Feb 2010 18:09:30 +0000

Noen ringer feil, andre kjører for fort, og flere klipper håret. Mer trenger man ikke for å bli kveldens samtaleemne. Det var familieselskap. Med så mange tanter og jentesøskenbarn er det påfallende likt et symøte. Så også denne kvelden. Men det er bare kos, det. Vanligvis. Kaffe, kaker, tanter, søskenbarn, småbarn og vræl. Mest av alt kos, men noen ganger er det best å gjemme seg under kjøkkenbordet. Jeg hadde vært på dansekurs(!), og kom kledelig forsinka til selskapet. Etter et litt uheldig møte med UP, var jeg forberedt på mange billige poeng. Men i kveld var UP glemt, nesten ikke nevnt. Selv min nye og korte frisyre kom til kort mot en uskyldig telefonsamtale. Jeg hører knising når jeg kommer inn. Rundt kjøkkenbordet sitter ungdommen, mens den eldre garde har plassert seg i stua. Praten går løst. Jeg tar den obligatoriske hilserunden.
- God kveld.
- Gikk det bra på dansinga?
- Hvem danset du med?
- Vis oss noen trinn da!
- Kjørte du dit selv?
- Så fin du var på håret!
Jeg nikker, smiler, takker og forsyner meg med kaffe og iskake. Dette går da fint, tenker jeg, før jeg ser en sprekkferdig Therese, søskenbarnet mitt, løpe bort til pappa.
- Nå har han kommet!
Therese klarer ikke å holde seg, og ruller nesten rundt på gulvet.
- Far din kom med kveldens snakkis, sier tante Bjørg, nesten like ivrig som Therese.
- Har du fått deg dame, spør tante Kari, før pappa endelig åpner munnen.
- Hvem er Reidun?
Det blir helt stille i rommet. Til og med småbarnvrælet hviskes helt ut av stillheten. Jeg har aldri hørt pappa så engasjert og nysgjerrig tidligere. Stillheten blir brutt med at alle rundt kjøkkenbordet kniser.
- Ikke se på meg. Jeg har ikke sagt noe, unnskylder Gunn Marit, søsteren min, seg kjapt, før hun legger til høyt så alle hører det:
- Jeg kjørte Jo Kristian på kinodate fredag.
Alle kniser.
- Kanskje jeg blir tante snart, fortsetter hun.
- Takk, sier jeg ironisk og gir henne styggblikket. Hun ler.
- Jeg fikk både melding og telefonsamtale fra ei ukjent dame i natt, fortsetter pappa. Han finner fram mobilen og leser meldingen høyt. Han sier noe om telefon og kjedelig fest, før han avslutter med “Reidun her forresten, smiletegn”. Pappa sier smiletegn, der vi andre sier smiley. Alle kniser. Igjen.
- Så ringte hun når jeg ikke svarte på meldingen. Hun la på når jeg fortalte at jeg var faren til Jo Kristian.
Alle ler.
- Hun bare la på å uten å si “ha det”, pappa smiler i barten.
- Jeg kan ikke svare for alle damene som ringer etter meg på en lørdagskveld.
Jeg prøver å avvæpne diskusjonen med å ta en fleip. Det hjelper ingenting.
- Så fortell oss, har du noe på gang?
- Jeg kjenner henne ikke så godt, sier jeg og prøver å peile samtalen over på noe annet.
- Faen, det gikk dårlig med Northug i går.
Til ingen hjelp.
- Men vi har allerede sjekket henne på Facebook, sier Therese. Hun er i støtet. Det knises igjen.
- Vi så et bikinibilde av henne på båt. Hun har store pupper.
Latteren runger nok en gang. Jeg ser ned i bordet, dette begynner å bli pinlig.
- Men hun var fin da, sies det, nesten som en konklusjon. Jeg smiler, og håper at samtalen er over med det.
- Reidun, da ser jeg for meg en frodig, gammel bondekjerring, utbryter plutselig tante Randi. Og alle ler igjen.
- Nei, hun er til og med yngre enn meg, kommer det fra Therese innimellom all knisinga. Knallrød i ansiktet prøver jeg å gjemme meg så godt jeg kan. Snart kryper jeg under bordet.
- Men jeg trodde du holdt på å ordne deg med Matilde, sier plutselig Therese.
- Hva faen?
- Hun klippet seg hos meg forrige uke. Da fortalte hun at hun hadde vært hjemme hos deg.
- Nei, altså, det var helt uskyldig svarer jeg. Helt oppriktig.
- Ha ha, nei det tror jeg ikke, utbryter plutselig Gunn Marit.
- Nå legger dere for mye i det, hun bare var på et kort besøk en kveld. Hun hentet en t-skjorte, jeg famler etter ordene.
- Beitstad-skjorta?
- Ehhh, ja.
Spørsmålene lar ikke vente på seg. Jeg kryper meg sammen, ligger snart under bordet.
- Hvorfor?
- Hun er jo ikke fra Beitstad?
- Skal hun “trekke” til Beitstad altså?
- Haha! Flytter hun inn hos deg da?
- Nei, nei, nei! Det er ingenting i mellom oss, svarer jeg krast. Jeg begynner å bli litt sint, men ingen tror meg.
- Tull! Venninna mi så dere kline på byen før jul!
- Reidun og Matilde! Ha ha.
Jeg kryper under bordet.
- Og alle spør meg om det er noe mellom deg og Maria, kommer det fra andre enden av rommet.
- Hysj, nå blir han sint, kniser Gunn Marit.
- Har du plass til alle da?
- Han har nok biler i hvert fall.
- Ha ha!
- Herregud, det må da være lov å snakke med damer uten at det blir spekulasjoner om barn, kjæresteri og faenskap, roper jeg ut fra under bordet. Det blir stille, før alle ler igjen.
- Men du snakket vel ikke bare med Reidun?
Jeg blir værende under kjøkkenbordet resten av kvelden.