Engelskmannen
Iver tar ett siste drag fra sigaretten sin før han kaster sneipen på bakken. Sverige har nettopp tapt mot Russland i fotball-EM, men rundt oss fester svenskene som de skulle ha vunnet. Campingplassen utenfor Innsbruck minner mer om enn festivalcamp med masse feststemte mennesker.
- Har dere sprit?
Iver er tørst. Olsen finner fram femlitersdunken og proklamerer at nå skal det endelig bli karsk. Iver rister på hodet og ler, mens jeg klapper med hendene.
- Det bifalles med min akklamasjon, sier jeg før jeg henvender meg til svenskene i naboteltet. De låner velvillig bort gassapparatet slik at vi får kokt oss varmt vann. Tørrkaffe er ikke min favoritt, men som tynnkaffe fungerer det fint. Jeg fordeler kopper, og blander sterkt. Altfor sterkt. Olsen tømmer koppen på ett drag, Iver derimot er skeptisk. Han rynker på nesen og synes det er galskap og drikke det jeg har blandet. Jeg ler og holder maska når jeg desperat prøver å late som at den er passelig blandet. Med denne blandingen blir det fort natta, tenker jeg, og tar en liten sup til. Hele fjeset vrenger seg, før jeg utbryter at dette var faen meg godt. Olsen er godt nede i kopp tre når han brøler noe om snus, og forsvinner.
- Shut the fuck up! Fuck!
Engelskmannen i naboteltet prøver å sove, men vi enser ham ikke.
- Han brølte slik i hele går natt også, han har tydeligvis noen seriøse problemer, sier jeg. Iver nikker, og ser bekymret mot teltet til engelskmannen. Jeg blander karsk nummer to. Litt svakere denne gangen. Iver sitter bare ser på koppen sin, han har gitt opp. Jeg tømmer min andre kopp, og finner frem noen øl-bokser vi har liggende i teltet.
- Her, ta en øl istedet.
Jeg kaster en boks med lokalt øl til Iver og finner fram CD-spilleren. Åge Aleksandersen og “Levva livet”. Jeg skrur opp volumet, åpner en øl til meg selv og synger med for full hals. Nå er det fest. Det begynner å røre på seg i teltet til engelskmannen.
- Oh my God! You fuckings bollocks! I can’t fucking fuck believe it. Shut the fuck up!
- Du verden, humrer jeg og skrur opp sangen på full guffe.
- Jeg har ikke lyst til å havne i klammeri med noen, sier Iver og lurer på om vi kan skru ned volumet igjen. Jeg ler.
- Såpass må han tåle!
Det kommer brutal banning fra naboteltet, en kvinnestemme gråter noe om at han må roe seg ned, før vi hører lyden av glidelås. Iver reiser seg, lettere nervøs. Jeg sitter rolig og fortsetter på ølen min. En svær, mørkhåret mann med Iron Maiden-trøye, kommer ut av teltet. Han fester blikket på meg og tar sats. Før jeg rekker å reise meg river den rabiate mannen ølboksen ut av hendene mine og knuser den mellom fingrene sine. Det spruter øl overalt. Det kommer en lang tirade om forbanna svensker som har festet hver natt i flere dager, når han skal på jobb neste morgen. Nå er det nok. Nå finner han seg ikke i mer. Øyne hans er svarte, og dama hans gråter i bakgrunn. Jeg tenker ikke, spriten har tatt over hjernen. Jeg stiller meg på tå og ser han inn i øyne. Kjefter tilbake og sier han ikke har noen rett til å ødelegge festen vår. Hvordan hadde det vært om hans landsmenn hadde klart å kvalifisere seg til mesterskapet, kanskje? Slik står vi og spytter stygge gloser mot hverandre, til engelskmannen langer ut ett slag. Jeg dukker, og ler av ham. Jeg var forberedt på slag, galskapen lyste av øyne hans. Den engelske jenta, stygg og bleik som engelske jenter flest, hikster forferdet, og det ser ut som han roer seg.
- Fuck off, sier jeg og snur meg for å gå.
Olsen kommer tilbake og lurer på hva som skjer, før han brøler noe uforståelig og peker bak meg. Jeg snur meg kjapt, og møter en strak høyre i retning hodet mitt. Denne gangen var jeg ikke klar, jeg var slettes ikke klar for hva som ventet meg. Engelskmannen hadde bygd opp et sinne – stått og spyttet og brølt meg i trynet, og akkurat i det jeg trodde han hadde resignert kommer all hans vrede og aggresjon rett i trynet mitt i form av det som for meg virker som et nådeløst slag. Jeg ligger langflat i luften, og blir liggende å stirre på den vakre nattehimmelen. Alt går i sakte film før jeg treffer bakken med ett brak. Jeg er edru, helt klar i toppen. Rundt meg gråter noen, andre brøler. I det fjerne kan jeg høre festmusikken. Olsen og Iver holder igjen engelskmannen, mens jeg ligger livløs på bakken. Jeg teller stjernene. Himmelen er klar i natt.
- Ta deg sammen, det var kun ett uskyldig dask på kinnet, roper Olsen. Jeg reiser meg og børster av klærne. Rosenborg-trøyen min har blitt møkkete. Ikke blodig, men møkkete.
- Du sølte øl på bilen min, du ødela festen vår og du slo meg ned. Hvem faen tror du at du er, brøler jeg på norsk-engelsk, mens den engelske jenta prøver å stoppe meg fra å gå løs på engelskmannen.
- Fuck him, han er ikke verdt det, sier Iver og prøver å roe ned situasjonen.
- Jeg skulle egentlig gitt ham rundjuling, men jeg slår ikke kvinnfolk. Kall meg gjerne feminist, svarer jeg spydig og spytter på bakken. Jeg gidder ikke dette, blander meg en ny kopp med karsk og forlater de andre. Jeg går mot lysene og musikken, og finner meg en svensk fest. De engelske glosene blir svakere, og hodepinen tar meg.
- Tjenare, kan jeg slå meg ned her?
- ROSENBORG, svarer svensken, før alt blir svart.
