Trist som faen
Strømstad, 11.06.2008:
- Jeg synes nesten litt synd på ham.
Olsen er i det empatiske hjørnet. Sveits – Tyrkia blafrer over storskjermen. Olsen har hengt seg opp i Köbi Kuhn, den sveitsiske treneren. Egentlig heter han Jakob, men han er bedre kjent under kjælenavnet Köbi. Siden han tok over landslaget i 2001 har han ført landet til tre sluttspill, og regnes som en av Sveits’ mest suksessrike trenere noensinne. Før EM annonserte han at mesterskapet på hjemmebane blir det siste han gjør med landslaget. Etter en trå start og tap mot Tsjekkia i åpningskampen, forventer en hel nasjon at vertslandet banker Tyrkia i kveld. Selv uten stjernen Alexander Frey, som måtte forlate banen gråtende med en alvorlig skade i åpningskampen.
- For ei kjerring, som Olsen så fint og reflektert kommenterer akkurat den hendelsen. Sveits har initiativet i kampen mot Tyrkia, og leder 1 – 0. Likevel sitter lille Köbi sammenkrøket og stakkarslig på benken.
- Han ser så trist ut. Så uendelig trist og bortkommen. Jeg får lyst til å gi ham en god og varm klem.
Turens første pils gjør tydeligvis noe med Olsen. Vi kjører en gammel boble, og er på tur til Østerrike og fotball-EM. Nå sitter vi på en pub i Strömstad for en matbit, pils og fotball på storskjerm. På banen svømmer spillerne inn til pause. Det regner noe vannvittig i Sveits, og St. Jakob-Park i Basel ser ut til å ha elendig drenering. Første omgang ligner mer på en parodi, enn en fotballkamp. Ledermålet var også av det komiske slaget. Innlegget fra Eren Derdiyok stoppet i en vannpytt, og en lettere fortumlet Hakan Yakin hadde ingen problemer med å trille ballen i mål. Det er av sine egne man skal ha det. Både Yakin og Derdiyok har tyrkisk blod i årene. For å være helt sikker stiller Sveits også med Gökhan Inler, en tredje tyrker, i startoppstillinga. Det fungerer tydeligvis bra på en bane det er umulig å spille fotball på. Regnet tar all oppmerksomheten.
- Kanskje Rosenborg kunne karret seg videre i cupen på den banen, prøver jeg meg på, mens spillerne på storskjermen finner garderoben. Vårt kjære favorittlag Rosenborg har nettopp gått på en cupbombe av de sjeldne, og fått stryk av et 2. divisjonslag. Olsen tenner.
- Men for faen da! Jeg er så forbanna lei av å bli slått ut av lekeklubber fra kraftig innavla byggefelt. Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine. Noe helt jævlig. Jeg hadde nesten glemt den forbanna kampen før du begynte å raljere. Vi hadde jo det nesten hyggelig her med fotball og pils og greier. For faen da. Hold kjeft. Ser du ikke det regner?
Olsen fråder og folk ser på oss. Jeg ser flaut ned i bordet, ler litt, og tar meg en god slurk pils. Olsen er seg selv. Banemannskapet i Basel jobber iherdig med å gjøre banen klar i pausen. Regnet har roet seg. Olsen er bekymret for at det vil regne i Østerrike også. Han banner litt for seg selv og bestiller en ny øl. Carlsberg. Med ølskum rundt kjeften mumler Olsen noe om at det var nok drittvær første døgnet på tur…
Midnatt. Første delen av turen hadde gått greit, men det var kaldt. Bitende kaldt. Nesten ingen trafikk langs E6, desto mer regn. Varmeapparatet i bobla hadde funnet det for godt å ta sommerferie. Ikke det at vi hadde sett for oss å få bruk for ekstra varme på turen, det var jo sommer, sol og juni. Når vi passerte Berkåk var det vinter. Snø. Tung snø som la seg på ruta. Olsen rister på hodet og ser rystet ut. Snø i juni? Vindusviskerne jobber overtid, og har problemer med å holde tritt. For det er ikke et snøfugg, eller to, men tett snødrev. Jeg ser ingenting sjarmerende med de tunge hvite labbene. Likevel lar jeg mobilkameraet få dokumentere snøen. Folk vil ikke tro oss. Snø midt på sommeren, liksom. Vi måtte kjøre inn til siden for å kle på oss varmere klær. I veikanten la snøen seg som motbydelig sørpe. Er det noe jeg virkelig hater, så er det sørpe.
- I helvete, jeg har ikke pakket for å gå til Nordpolen! Ser jeg ut som en jævla Erling Kagge, eller?
Frustrasjonen brer seg. Jeg låner en tjukk genser av Olsen, men fryser mest av alt på føttene. I fare for å bli kaldere tør jeg ikke gå ut av bilen å finne ullsokkene i bagasjerommet. Etterhvert letter snøen, og regnet tar over igjen. Kulda er fortsatt uutholdelig. Noen få timer på veien, og turen tegner allerede til å bli et mareritt. Hadde jeg bare hatt et par selbuvotter. Olsen på sin side savnet mest en vannkoker.
- En varm karsk hadde hjulpet. Det hjelper på alt. Alt!
Siste ordet løfter taket på bobla, og går over i diverse banning. Jeg har hørt alt tidligere – kjefting og banning. Denne gangen er det regn, snø, kulde og det jævla bedritne møkkalandet vi bor i, det går utover. Etter å ha brølt ut sin frustrasjon, sovner han i passasjersetet. Øverst i Østerdalen letter regnet. Føttene er så kalde at jeg har problemer med å trykke ned gasspedalen. Alt jeg vil ha er ei varm seng. Med skjelvende hender, svinger jeg av på Alvdal. Olsen bråvåkner, og jeg krysser fingra for at hotellet foran oss har åpent, før jeg oppdager hvorfor jeg fryser så jævlig på føttene.
- Hele Mjøsa ligger og dupper i fotenden min, jo! Hva faen skal det bety?
Olsen ler, på hans side er det knusktørt. Jeg får lenset dørken for flere liter med kaldt vann, og blir ikke noe varmere av det. Ikke finner jeg årsaken til at bilen er full av vann heller. Hotellet har heldigvis åpent, og ei trivelig eldre dame slipper oss inn. Hun gir oss et lite rom. Forbannet, men glad finner jeg senga. Det blir en lang tur hvis vi skal fryse av oss ballene hver natt. Heldigvis var dyna varm.
Turen videre gikk bedre, og i Strømstad er det sommer. På storskjermen har Tyrkia tatt over spillet , og presser Sveits tilbake på banen. Banemannskapet har gjort en god jobb i pausen. Det meste av vannet er fjernet, regnet har avtatt og spill langs bakken kan forekomme. Jeg sender en tekstmelding til pappa. “Gratulerer med dagen. Vi er i Strømstad – sov på Alvdal i natt. Alt bra. Hæls mamma”. Tyrkia går kjapt i angrep. Tyrkias kanskje beste spiller, Nihat Kahveci, sender en ball mot Sveits’ mål. Ballen lander på hodet til innbytter Semih Sentürk. Han snur seg og løper mot Nihat med knyttet neve. Tyrkia har utlignet. Jeg og Olsen stønner oppgitt. Vi har et kjølig forhold til Tyrkia. Landet som Thomas Myhre forærte en plass i mesterskapet.
- Kebabfitter!
En svenske ved bardisken skrur humøret opp. Roper skjellsord og hytter med neven. Olsen bryter sammen i latter.
- Kebabfitter, haha. Hva gir du meg? Kebabfitter.
Etter utligninga ser Köbi Kuhn, om mulig, enda tristere ut.
- Se på han da, det går da ikke an å se så stakkarslig ut. Han har så triste øyne, som en bedende hund, sier Olsen som fortsatt humrer over svensken ved bardisken.
- Jeg synes han ligner på han fra “Gretne, gamle gubber”, jeg.
Jeg tenker på Jack Lemmon. Olsen nikker enig, men er egentlig mest opptatt av kampen, og et par farlige kontringsforsøk fra Sveits. Kampen ser ut til å ende uavgjort, men tyrkerne vil det annerledes. To minutter på overtid avgjør Arda Turan kampen. Sveits skulle vise seg frem på hjemmebane. Spille fin fotball, kanskje gå videre fra gruppa. En gruppe med en klar favoritt, Portugal. Sveits var tippet som land nummer to av mange. Foran et falmende Tsjekkia og et tyrkisk lag som på ingen måte hadde imponert i kampene før EM. Så endte det altså med to tap. Allerede utslått etter to kamper. Olsen reiser seg, gidder ikke å tømme ølen, men går demonstrativt ut av lokalet. Vår nye venn Köbi ser tomt ut av luften. Trist som faen. Han er ute av EM. Vi er på tur til EM.
