Mors beste barn

Noen ringer feil, andre kjører for fort, og flere klipper håret. Mer trenger man ikke for å bli kveldens samtaleemne. Det var familieselskap. Med så mange tanter og jentesøskenbarn er det påfallende likt et symøte. Så også denne kvelden. Men det er bare kos, det. Vanligvis. Kaffe, kaker, tanter, søskenbarn, småbarn og vræl. Mest av alt kos, men noen ganger er det best å gjemme seg under kjøkkenbordet. Jeg hadde vært på dansekurs(!), og kom kledelig forsinka til selskapet. Etter et litt uheldig møte med UP, var jeg forberedt på mange billige poeng. Men i kveld var UP glemt, nesten ikke nevnt. Selv min nye og korte frisyre kom til kort mot en uskyldig telefonsamtale. Jeg hører knising når jeg kommer inn. Rundt kjøkkenbordet sitter ungdommen, mens den eldre garde har plassert seg i stua. Praten går løst. Jeg tar den obligatoriske hilserunden.
- God kveld.
- Gikk det bra på dansinga?
- Hvem danset du med?
- Vis oss noen trinn da!
- Kjørte du dit selv?
- Så fin du var på håret!
Jeg nikker, smiler, takker og forsyner meg med kaffe og iskake. Dette går da fint, tenker jeg, før jeg ser en sprekkferdig Therese, søskenbarnet mitt, løpe bort til pappa.
- Nå har han kommet!
Therese klarer ikke å holde seg, og ruller nesten rundt på gulvet.
- Far din kom med kveldens snakkis, sier tante Bjørg, nesten like ivrig som Therese.
- Har du fått deg dame, spør tante Kari, før pappa endelig åpner munnen.
- Hvem er Reidun?
Det blir helt stille i rommet. Til og med småbarnvrælet hviskes helt ut av stillheten. Jeg har aldri hørt pappa så engasjert og nysgjerrig tidligere. Stillheten blir brutt med at alle rundt kjøkkenbordet kniser.
- Ikke se på meg. Jeg har ikke sagt noe, unnskylder Gunn Marit, søsteren min, seg kjapt, før hun legger til høyt så alle hører det:
- Jeg kjørte Jo Kristian på kinodate fredag.
Alle kniser.
- Kanskje jeg blir tante snart, fortsetter hun.
- Takk, sier jeg ironisk og gir henne styggblikket. Hun ler.
- Jeg fikk både melding og telefonsamtale fra ei ukjent dame i natt, fortsetter pappa. Han finner fram mobilen og leser meldingen høyt. Han sier noe om telefon og kjedelig fest, før han avslutter med “Reidun her forresten, smiletegn”. Pappa sier smiletegn, der vi andre sier smiley. Alle kniser. Igjen.
- Så ringte hun når jeg ikke svarte på meldingen. Hun la på når jeg fortalte at jeg var faren til Jo Kristian.
Alle ler.
- Hun bare la på å uten å si “ha det”, pappa smiler i barten.
- Jeg kan ikke svare for alle damene som ringer etter meg på en lørdagskveld.
Jeg prøver å avvæpne diskusjonen med å ta en fleip. Det hjelper ingenting.
- Så fortell oss, har du noe på gang?
- Jeg kjenner henne ikke så godt, sier jeg og prøver å peile samtalen over på noe annet.
- Faen, det gikk dårlig med Northug i går.
Til ingen hjelp.
- Men vi har allerede sjekket henne på Facebook, sier Therese. Hun er i støtet. Det knises igjen.
- Vi så et bikinibilde av henne på båt. Hun har store pupper.
Latteren runger nok en gang. Jeg ser ned i bordet, dette begynner å bli pinlig.
- Men hun var fin da, sies det, nesten som en konklusjon. Jeg smiler, og håper at samtalen er over med det.
- Reidun, da ser jeg for meg en frodig, gammel bondekjerring, utbryter plutselig tante Randi. Og alle ler igjen.
- Nei, hun er til og med yngre enn meg, kommer det fra Therese innimellom all knisinga. Knallrød i ansiktet prøver jeg å gjemme meg så godt jeg kan. Snart kryper jeg under bordet.
- Men jeg trodde du holdt på å ordne deg med Matilde, sier plutselig Therese.
- Hva faen?
- Hun klippet seg hos meg forrige uke. Da fortalte hun at hun hadde vært hjemme hos deg.
- Nei, altså, det var helt uskyldig svarer jeg. Helt oppriktig.
- Ha ha, nei det tror jeg ikke, utbryter plutselig Gunn Marit.
- Nå legger dere for mye i det, hun bare var på et kort besøk en kveld. Hun hentet en t-skjorte, jeg famler etter ordene.
- Beitstad-skjorta?
- Ehhh, ja.
Spørsmålene lar ikke vente på seg. Jeg kryper meg sammen, ligger snart under bordet.
- Hvorfor?
- Hun er jo ikke fra Beitstad?
- Skal hun “trekke” til Beitstad altså?
- Haha! Flytter hun inn hos deg da?
- Nei, nei, nei! Det er ingenting i mellom oss, svarer jeg krast. Jeg begynner å bli litt sint, men ingen tror meg.
- Tull! Venninna mi så dere kline på byen før jul!
- Reidun og Matilde! Ha ha.
Jeg kryper under bordet.
- Og alle spør meg om det er noe mellom deg og Maria, kommer det fra andre enden av rommet.
- Hysj, nå blir han sint, kniser Gunn Marit.
- Har du plass til alle da?
- Han har nok biler i hvert fall.
- Ha ha!
- Herregud, det må da være lov å snakke med damer uten at det blir spekulasjoner om barn, kjæresteri og faenskap, roper jeg ut fra under bordet. Det blir stille, før alle ler igjen.
- Men du snakket vel ikke bare med Reidun?
Jeg blir værende under kjøkkenbordet resten av kvelden.