Kjære Morfar

Kjære Morfar,

ord som vanligvis kommer enkelt, sitter langt inne.  Du og mormor betydde så enormt mye for oss. Nå er dere begge borte. Derfor dekker ikke ord alt vi sitter igjen med, alt vi skulle ønske å fortelle. Men vi skal ta vare på de gode minnene. Vi skal danse, synge, spille og le for deg. Vi skal glemme å svinge av på rett avkjørsel, fordi vi er så ivrig opptatt med å snakke med passasjerene. Vi skal lyge og skryte for deg. Vi skal være like sta som deg. Og vi skal selvfølgelig ha rett i alt vi sier, og nekte å innse at vi har feil når andre påstår de har rett. For vi har som deg morfar, alltid rett. Uansett.

Du var en stor mann, i den rette betydning. Du hadde et kollosalt hjerterom, med plass til alle oss barnebarna. Ingen ble forskjellsbehandlet. Alle skulle få. De første minnene vi har av deg, er deg i godstolen din. Du lot oss ri på foten din, og gynget og sang for oss, før vi sovnet på fanget ditt. Senere kjørte du oss både på øvelser og trening flere ganger i uka. I hele livet var du lidenskapelig opptatt av sang og musikklivet i bygda, og du var veldig engasjert og stolt over det vi barnebarna drev med. Du stilte bestandig opp på oppvisninger og konserter, og var alltid den som kjøpte flest lodd. Du gledet deg over at vi holdt på med sang og musikk, og det var samme kommentar etter hver vårkonsert med skolemusikken: “Skolemusikken har aldri vorri ber”. Samme hvor surt og urytmisk vi spilte. Du var generelt flink til å skryte av andre.”Søyi så morsk” og “kollosalt flink” var uttrykk som ofte gikk igjen.

I kårstu på Opdal var det alltid kjærlighet, omsorg og ikke minst oppdragelse å få. Det var alltid stas å komme på besøk for å høre skrønene dine, og bli skjemt bort av mormor. Dere lærte oss å være hyggelig, snill, grei og ikke minst alltid takke for maten. Du spilte torader, mormor løste kryssord og vi ungene herjet. Og når kvelden lei på, krøp vi under salongbordet. Det var vårt barndoms paradis. Overnatting under salongbordet, og havregrøt til frokost. Dere var limet, og hovedgrunn for at vi storfamilien er så tett knyttet til hverandre. Du tok ofte med både barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn på kafé- og restaurantbesøk, og det var ikke sjelden vi var på tur sammen.  Hele storfamilien. En av de store ferieturene vi hadde sammen var sommeren 94. Mormor hadde vunnet tur og opphold i en feriehytte på Tjøme. Og hele slekta ble med. Det rolige ferienabolaget ble kaos og lekeparadis når vi barnebarna slapp oss løs. Du ble litt nervøs da du etter hvert fant ut at det var kun to til fire personer i de andre hyttene. Vi var 12, og fikk derfor beskjed av deg at vi ikke skulle gå ut mer enn to og to samtidig. Noe vi selvfølgelig ikke brydde oss om.

En av dine siste turer var på besøk til Randi og familien på Lillehammer. Den turen beviser godt hvor glad du var i å reise. Du havnet på sykehus på Gjøvik med sterke magesmerter. Legevakta i Lillehammer skjønte ikke hvordan du kunne sitte i bilen i så mange timer med slike magesmerter. Du hadde sagt ingenting, og skjult smertene godt. For turen hadde du sett frem til. At du i tillegg havnet på sykehus i Gjøvik var bare småtterier og sosialt. Det betydde flere nye folk å prate med. For du var en pratsom mann. Det var bestandig vanskelig å få ordet i selskap med deg, da du var så glad i å prate.

Den siste tiden har vært tung, og vi skjønte hvor det bar. Du ble mindre sosial, og praten gikk ikke som før. Sta og egen som alltid, hadde du vel bestemt deg. Lørdag stilte vi søskenbarna med eget fotballag, Team Glunten, til Kortnebbgåscupen på Beitstad stadion. Vi hadde kledd oss opp i dine klær. Helsetrøye, skjorte, vest og sixpence. En siste hilsen fikk du fra oss når Marit fortalte at vi spilte til ære for deg.  Du hadde glimtet til, og smilt til henne. Det var ditt siste øyeblikk. Søndag forlot du oss, men vi vil alltid huske deg. Sta og egen, men alltid blid. Takk for alt, og hils mormor så mye fra oss! Og husk, du var verdens beste morfar. Det er helt sant. For vi har som deg morfar, alltid rett. Uansett.

Mange klemmer fra Trude, Ingrid, Jo Kristian, Vegard, Gunn Marit, Kirsti, Therese, Rebekka og Rasmus <3

Bobilvoldtekten

Vakre og romantiske bryllup gjør noe med jenter, og er jentene single blir de ofte et lett bytte for sultne jegere. Det har jeg selv erfart. Men denne gangen skulle jeg få være tilskuer til noe av det mest absurde jeg noen gang har opplevd. Det er slik vandrehistorier oppstår. Det nydelige brudeparet hadde tatt farvel med festen, men for noen av oss var natta enda ung. Den lyse nordlandsnatta sjarmerte oss i senk. Vi danset, lo og ønsket den skulle vare evig. Men brutalt – som en samekniv på avveie – stengte festlokalet brått. Vi måtte finne et nachspiel. Vi ble geleidet inn i en minibuss. Bakerst sjanglet bruras bror med en kasse øl og fire flasker sprit. Festen var ikke over. Jeg og tre gode kompiser hadde kjørt bobil gjennom hele Nord-Norge. To av oss, jeg og BK, var fortsatt i flytsonen. Murmeldyrene Potet og Steinkjer derimot, hadde dratt tilbake til bobilen og lagt seg. Det kunne ikke bry BK mindre.
- Nachspiel i bobilen!
Hele minibussen jublet. Ølkorker spratt i taket, allsangen runget. En yppig samejente satte seg ned ved siden av meg. Med ravnsvart hår, samekofte og to intense øyne. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Blikket hennes flakket fra gutt til gutt. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Hun begjærte alle. Noen skulle få. Hun ville mer. Hun hadde lyst. Hennes ordvalg var så vulgære at enhver nordlenning ville rødmet. Hun ville mer. Hun hadde lyst.
- Nachspiel i bobilen!
Minibussen var endelig fremme. BK gjentok sin invitasjon, og satte kursen rett mot bobilen. En elegant Fiat Challenger, 2005-modell.

Det er her historien starter. Historien jeg sent vil glemme. BK åpnet døra til bobilen. Sofasittegruppen foran i bilen var gjort om til seng. Her lå Steinkjer, intetanende om hva som var i ferd med å skje. Den yppige samejenta hoppet inn i bobilen. Ser seg kjapt rundt, før hun river dyna av senga. Der ligger Steinkjer naken. Panisk trekker han dyna til seg. Samejenta lyser opp. Hun blir helt gal og hiver seg over Steinkjer. Det er som hun aldri før har sett kuk. Steinkjer hyler, sparker, lugger og slår. Desperat prøver han å komme seg vekk. Jeg og BK ser på hverandre, og begynner å gapskratte. Jeg kveles nesten av min egen latter, mens Steinkjer gjør et byks og rømmer opp i øverkøya. Fortsatt naken. Men samejenta gir ikke opp. Hun vil også opp i øverkøya. Steinkjer tar i bruk alle midler for å slå og holde henne nede. Hun er ikke brydd av situasjonen i det hele tatt, og smiler til oss når hele bakenden vises under samekofta. Hun vifter litt på stjerten, og fortsetter kampen for å komme seg opp. Hun skal bare ha kuk. Steinkjers kuk.

Situasjonen vakte selvfølgelig oppsikt blant flere på overnattingsplassen. En av de livligste festdeltagerne, Terje, kommer inn og fyrer opp under stemningen. Han prøver å hjelpe samen opp i øverkøya. Steinkjer lirer av seg gloser som kunne svidd av hele Finnmarksvidda. Han er sint nå, og deler ut en rett høyre. Bak i bobilen hører vi Potet le. Han har hittil vært passiv tilskuer til den absurde situasjonen. Samejenta snur seg, og glefser. Munnen hennes fråder når hun bykser bakover mot senga til Potet. Før han oppfatter situasjonen har dyna forsvunnet. Potet har i motsetning til Steinkjer boxershorts på seg. Men det er fortsatt kuk som gjelder. En farlig kombinasjon av kåt, gal og sinnsforvirra same forsøker å dra boxeren av Potet. Han stritter i mot etter beste evne.
- Nå kan til og med du endelig få, roper vi gutta til Potet.
- Nei, nei, nei, hyler Potet, mens han desperat prøver å holde boxershortsen på. Alle midler blir tatt i bruk. Samejenta setter en fot i trynet på Potet, og tar i bruk hele kroppsvekta for å dra av ham boxeren.
- Hva faen er det du holder på med?
Jeg og BK ler ikke lengre. Nå er vi bare redde. Vi hører Potet brøler, før han sparker henne ut av senga. Mens hun ligger og kaver på dørken, tar Potet ny verdensrekord i sprint gjennom bobil, før han hiver seg opp i øverkøya sammen med Steinkjer. Nå holder de skansen sammen.

Resignasjonen brer seg hos samejenta. Hun reiser seg, og går mot øverkøya, og Terje som fortsatt er klar for å hjelpe henne opp. Hun tar tak i skrittet hans med den ene hånda, før hun klasker ham hardt i trynet med den andre. Terje hyler, før begge ramler ut av bobilen. BK slår igjen døra og låser. Alle fire ser forvirret på hverandre. Det finnes ikke ord. Noen hamrer løs på døra som en mitraljøse, og vi hører noen grynt som fra et villdyr. Plutselig blir det stille.
- Har hun gitt seg?
Potet våger seg forsiktig ned fra øverkøya.
- Hadde hun vært mann, hadde hun blitt meldt for voldtektsforsøk, fortsetter Steinkjer. Jeg og BK ler igjen, og vitser om situasjonen. Plutselig skvetter vi til. Samejenta har hivd seg over panseret, og trommer på frontruta.
- Trekk for gardinene, fort som f!
Potet roper panisk, han er redd. Livredd.
- Potet, Potet! Du skal få mæ med kofta på!
- Æ skal faen itj ha no’ kofte!
Hun fortsetter å rope og slå. BK trekker for gardinene. I flere minutter hamrer hun løs på ruten, før det endelig blir stille. Potet senker skuldrene, og legger seg i sengen igjen. Jeg og BK finner hver vår køye, og alle sier god natt. Ingen fikk sove denne natta, men en vandrehistorie var født. Bobilvoldtekten.

iPhone 4

Jeg har fått kloa i ein iPhone 4. Det betyr at jeg går fra å være 98 prosent tilgjengelig på nett døgnet rundt, til å være 127 prosent tilgjengelig. Jeg går fra å være fanatisk Nokia-frelst, til å bruke telefonen jeg aldri skulle bruke. Jeg har solgt sjelen min til satan, og har mareritt om min gamle 5110. Aldri vil vi få en slik telefon igjen. Men nå når bytte endelig er foretatt åpner nye muligheter seg. Blant annet som dette innlegget – mitt første blogginnlegg skrevet fra en telefon! Helt meningsløst, dog. Og jeg vet, det er godt og vel et halvt år siden jeg hadde noe å bidra med her. Jeg skal prøve å skjerpe meg, og lover innen kort tid og fortelle dere en historie fra da jeg og tre kompiser leide oss bobil og kjørte til Nord-Norge. Jeg skal fortelle dere om selveste bobilvoldtekten. Det vil bli et begrep. Inntil da skal jeg leke meg med min nye dingseboms. Stay tuned!

Kortnebbgåsas ve & vel

I det siste har vi fått en del spørsmål om hvem Kortnebbgåsas ve & vel er, og hva vi gjør. Først som sist, vi er ikke en ornitologisk forening, selv om navnet kanskje tyder på det.

Derimot er vi to gutter som iløpet av de siste par årene har flyttet tilbake til bygda i våre hjerter, Beitstad. Vi er levende engasjerte og brenner for hjembygda, og har et ønske om å gjøre den til verdens beste bygd å bo i.  Vi vil trekke frem alt det positive som skjer, fortelle de gode historiene om bygda og ikke minst skape nye gode historier selv.

Det er planlagt og/eller gjennomført planer for ny skole, barnehage, butikk og vei i Beitstad. Det er en positiv optimisme blant innbyggerne og vi vil bruke dette til vår fordel. Med å bruke oss selv som den gode historien om hjemflytta ungdom, vil vi være ambassadører for å fremme bygdas beste, og gjøre innbyggerne stolte av å komme fra Beitstad.

Kortnebbgåsa er en trekkfugl, og et kjent fenomen på Beitstad. Tidlig på våren invaderer titusenvis av fugler bygda på tur nordover, og er iløpet av noen intense uker til pest og plage for innbyggerne. Idrettsstadion, strandkanten og fjæra rundt bygdasenteret Vellamelen blir dominert av fugleskit. Fuglene holder et ekstremt høyt støynivå hele døgnet, nært inntil tett bebyggelse. Samtidig forsyner de seg grovt av bondens avlinger. På høsten kommer de tilbake på tur sørover igjen, men er ikke like fremtredende som på våren. Med å ta i bruk kortnebbgåsa som et humoristisk virkemiddel, ønsker vi snu noe som ofte blir oppfattet som noe negativt, til å bli noe positivt.  Dette gjør vi blant annet ved å ta i bruk slagord som “E du nebbåt? Trækk te Beitstad du å” og “Æ trække te Beitstad! Gjør du?” i kombinasjon med kortnebbgåsa som logo og merkevare. Som for eksempel på de nye draktene til Beitstad FK.

Med Kortnebbgåsas ve & vel ønsker vi å skape ei forening som har som formål å gi Beitstad-ungdom et sterkere forhold til bygda, og bevisstgjøre at de kommer fra ei attraktiv og fin bygd som de kan være stolte av. Vi retter oss mot både de som bor i bygda i dag, og de som har flyttet av forskjellige grunner. Ved bruk av entusiasme, humor, galskap og en liten dose seriøsitet, skal vi bli en betydelig faktor for hvor ungdommen velger å bosette seg, den dagen de skal etablere seg. Forskning viser at unge voksne i slutten av tjueårene og begynnelsen av tredveårene er en mangel på bygdene og mindre tettsteder. Vi vil være en positiv motvekt til denne negative trenden. Men prosjektet skal ikke være med å gi deg som beitstøing dårlig samvittighet selv om du ikke bor eller har planer om å flytte tilbake til bygda. Vi vil at alle beitstøinger skal bli stolte av hjembygda, og være positive Beitstad-ambassadører i alt de foretar seg, selv om de blir boende i andre deler av verden.

Vi ønsker med kortnebbgåsa å skape en merkevare, som gir blæst omkring hjembygda vår. Vi skal iløpet av kort tid bli en “snakkis” blant både innbyggerne og andre folk, samt skaffe bygda positiv medieomtale. Vi ønsker å skape en postiv holdning og optimistisk giv i hjembygda vår.  Samtidig vil vi starte en prosess i hodet på utflytta ungdom som får dem til å flytte hjem igjen etter endt studietid, eller når de vil slå seg til ro og stifte familie, og på sikt skape arbeidsplasser i bygda. Verdens vakreste bygd, innst i Beitstadfjorden.

Innst i Beitstadfjorden

Innst i Beitstadfjordn
Ligg ei vakker bygd
Der sår bonden frø i jorda

Sjøl om regnet kjæm
Å vind den rase fræm
E her den bæste plass på jorda

Ferr så læng æ veit at snart kjæm sola
Så læng at kroppen vise tegn te liv
Vil det her vær plassen min på jorda
Ja Beitstad det e bøgda mi

Naturn den romme alt
Fjell og fjord og sjø
Bølgan dæm slår hardt mot stranda

Naturn kan gi oss stryk
Når vinterstormen fyk
Men vi bur her lik forbanna

Ferr så læng æ veit at snart kjæm sola
Å atter gir den bøgda lys og liv
Da veit æ at så læng æ finns på jorda
Vil Beitstad vårrå bøgda mi

(Tekst: Vidar Almlid. Melodi: Runrig)

Følg oss på http://www.facebook.com/kortnebb
Håvard & Jo Kristian :-)

Engelskmannen

Iver tar ett siste drag fra sigaretten sin før han kaster sneipen på bakken. Sverige har nettopp tapt mot Russland i fotball-EM, men rundt oss fester svenskene som de skulle ha vunnet. Campingplassen utenfor Innsbruck minner mer om enn festivalcamp med masse feststemte mennesker.
- Har dere sprit?
Iver er tørst. Olsen finner fram femlitersdunken og proklamerer at nå skal det endelig bli karsk. Iver rister på hodet og ler, mens jeg klapper med hendene.
- Det bifalles med min akklamasjon, sier jeg før jeg henvender meg til svenskene i naboteltet. De låner velvillig bort gassapparatet slik at vi får kokt oss varmt vann. Tørrkaffe er ikke min favoritt, men som tynnkaffe fungerer det fint. Jeg fordeler kopper, og blander sterkt. Altfor sterkt. Olsen tømmer koppen på ett drag, Iver derimot er skeptisk. Han rynker på nesen og synes det er galskap og drikke det jeg har blandet. Jeg ler og holder maska når jeg desperat prøver å late som at den er passelig blandet. Med denne blandingen blir det fort natta, tenker jeg, og tar en liten sup til. Hele fjeset vrenger seg, før jeg utbryter at dette var faen meg godt. Olsen er godt nede i kopp tre når han brøler noe om snus, og forsvinner.
- Shut the fuck up! Fuck!
Engelskmannen i naboteltet prøver å sove, men vi enser ham ikke.
- Han brølte slik i hele går natt også, han har tydeligvis noen seriøse problemer, sier jeg. Iver nikker, og ser bekymret mot teltet til engelskmannen. Jeg blander karsk nummer to. Litt svakere denne gangen. Iver sitter bare ser på koppen sin, han har gitt opp. Jeg tømmer min andre kopp, og finner frem noen øl-bokser vi har liggende i teltet.
- Her, ta en øl istedet.
Jeg kaster en boks med lokalt øl til Iver og finner fram CD-spilleren. Åge Aleksandersen og “Levva livet”. Jeg skrur opp volumet, åpner en øl til meg selv og synger med for full hals. Nå er det fest. Det begynner å røre på seg i teltet til engelskmannen.
- Oh my God! You fuckings bollocks! I can’t fucking fuck believe it. Shut the fuck up!
- Du verden, humrer jeg og skrur opp sangen på full guffe.
- Jeg har ikke lyst til å havne i klammeri med noen, sier Iver og lurer på om vi kan skru ned volumet igjen. Jeg ler.
- Såpass må han tåle!
Det kommer brutal banning fra naboteltet, en kvinnestemme gråter noe om at han må roe seg ned, før vi hører lyden av glidelås. Iver reiser seg, lettere nervøs. Jeg sitter rolig og fortsetter på ølen min. En svær, mørkhåret mann med Iron Maiden-trøye, kommer ut av teltet. Han fester blikket på meg og tar sats. Før jeg rekker å reise meg river den rabiate mannen ølboksen ut av hendene mine og knuser den mellom fingrene sine. Det spruter øl overalt. Det kommer en lang tirade om forbanna svensker som har festet hver natt i flere dager, når han skal på jobb neste morgen. Nå er det nok. Nå finner han seg ikke i mer. Øyne hans er svarte, og dama hans gråter i bakgrunn. Jeg tenker ikke, spriten har tatt over hjernen. Jeg stiller meg på tå og ser han inn i øyne. Kjefter tilbake og sier han ikke har noen rett til å ødelegge festen vår. Hvordan hadde det vært om hans landsmenn hadde klart å kvalifisere seg til mesterskapet, kanskje? Slik står vi og spytter stygge gloser mot hverandre, til engelskmannen langer ut ett slag. Jeg dukker, og ler av ham. Jeg var forberedt på slag, galskapen lyste av øyne hans. Den engelske jenta, stygg og bleik som engelske jenter flest, hikster forferdet, og det ser ut som han roer seg.
- Fuck off, sier jeg og snur meg for å gå.
Olsen kommer tilbake og lurer på hva som skjer, før han brøler noe uforståelig og peker bak meg. Jeg snur meg kjapt, og møter en strak høyre i retning hodet mitt. Denne gangen var jeg ikke klar, jeg var slettes ikke klar for hva som ventet meg. Engelskmannen hadde bygd opp et sinne – stått og spyttet og brølt meg i trynet, og akkurat i det jeg trodde han hadde resignert kommer all hans vrede og aggresjon rett i trynet mitt i form av det som for meg virker som et nådeløst slag. Jeg ligger langflat i luften, og blir liggende å stirre på den vakre nattehimmelen. Alt går i sakte film før jeg treffer bakken med ett brak. Jeg er edru, helt klar i toppen. Rundt meg gråter noen, andre brøler. I det fjerne kan jeg høre festmusikken. Olsen og Iver holder igjen engelskmannen, mens jeg ligger livløs på bakken. Jeg teller stjernene. Himmelen er klar i natt.
- Ta deg sammen, det var kun ett uskyldig dask på kinnet, roper Olsen. Jeg reiser meg og børster av klærne. Rosenborg-trøyen min har blitt møkkete. Ikke blodig, men møkkete.
- Du sølte øl på bilen min, du ødela festen vår og du slo meg ned. Hvem faen tror du at du er, brøler jeg på norsk-engelsk, mens den engelske jenta prøver å stoppe meg fra å gå løs på engelskmannen.
- Fuck him, han er ikke verdt det, sier Iver og prøver å roe ned situasjonen.
- Jeg skulle egentlig gitt ham rundjuling, men jeg slår ikke kvinnfolk. Kall meg gjerne feminist, svarer jeg spydig og spytter på bakken. Jeg gidder ikke dette, blander meg en ny kopp med karsk og forlater de andre. Jeg går mot lysene og musikken, og finner meg en svensk fest. De engelske glosene blir svakere, og hodepinen tar meg.
- Tjenare, kan jeg slå meg ned her?
- ROSENBORG, svarer svensken, før alt blir svart.

Mine fotballhelter

Hvem er tidenes beste fotballspiller? Diskusjonen går i inflasjon i disse Messi-tider. Jeg bryr meg ikke så hardt om hvem som er tidenes beste, men har latt meg inspirere til å skrive en høyst subjektiv liste over hvem som er mine topp fem helter på fotballbanen. Alle fem var angrepsspillere, og alle fem har lagt opp. Du vet, alt var bedre før.

1) Bjørn Åge Henriksen, Beitstad FK.

Så ikke ut som en fotballspiller, men spilte fletta av alle. Med blendende teknikk, lavt tyngdepunkt og et dødelig presist og hardt skudd var han enhver forsvarspillers skrekk. Manglende fart tok han igjen på perfekt timing. I tospann med Trond Asp herjet han trønderske fotballbaner på begynnelsen av 2000-tallet, og “strødde” inn mål på bestilling. Uten å sitte på fakta, så tror jeg han er tidenes mestskårende på BFK. I tillegg var han en humørspreder på laget, og den perfekte lagkamerat. En drøm å se på, en drøm å spille med. Sprovhaugen får aldri oppleve maken igjen.

2) Jürgen Klinsmann, Tottenham Hotspur.

En sesong. Det var alt Klinsmann trengte for å bli legende på White Hart Lane, og det uten å hente hjem noen titler. Det skadet vel heller ikke at han kom tilbake, og avsluttet karrieren i Tottenham vårsesongen 1998. Klinsmann var kanskje verdens heiteste spiller 94/95-sesongen, med Roberto Baggio og Romario på tur ned, og en Ronaldo (den originale) som ikke hadde kommet helt ut av startblokkene enda. Klinsmann var den nye store helten fra dag en i Tottenham. Som tolvåring var det lett å bli forelsket i det mest sjarmerende engelske fotballaget, og Klinsmann var selvskreven som plakat på gutterommet. Han stupte, bokstavelig talt, inn i hjertet mitt. Så stor plass har Klinsmann i mitt hjerte, at jeg til og med hadde sympati for Tyskland i VM 2006 – når Klinsmann var landslagstrener. Mannen kjører for øvrig VW Boble på fritiden, et meget bra trekk, om jeg får si det selv.

3) Harald Brattbakk, Rosenborg BK.

Fem mål i en og samme kamp mot Brann. Da er du en helt for meg. Når du i tillegg er tidenes goalgetter i Tippeligaen, så er du selvskreven på lista mi. (Nei, Sigurd! Du havner ikke på lista mi, selv om du tar en “Belsvik”.)

4) David Ginola, Tottenham Hotspur.

Drittsekk og egoist, men du verden for en ballbegavelse. Akkurat som vi liker det. Var et helt lag alene for Tottenham store deler av sesongen 97/98 i Premier League, og reddet laget fra et mulig nedrykk, sammen med nevnte Klinsmann. Kunne drible absolutt alle på motstanderlaget, før han avsluttet med en frekk chip over keeper. Er kanskje den beste spilleren noensinne som har blitt vraket fra landslagstroppen til en VM-vinner (Frankrike, VM 1998)? Englands mest sjarmerende lag ble grått og trist under ledelse av George Graham. Heldigvis hadde de en av ligaens mest sjarmerende spillere. Med eller uten hårspray.

5) Diego Maradona, Argentina.

Eneste spilleren som spilte seg inn i hjertet mitt uten å tilhøre verken Beitstad FK, Rosenborg BK eller Tottenham Hotspur. Tidenes beste fotballspiller. Punktum.
PS: Av spillere som fortsatt er aktiv, var det en som fikk mitt hjerte til å banke litt raskere enn andre mens han fortsatt spilte i Rosenborg; Daniel Omoya Braaten. Når han lekte med Real Madrid, eller breakdanset på Brann stadion, var jeg det nærmeste en heterofil mann kan føle forelskelse for en annen mann. Kom hjem, Daniel!

Diktanalyse

Hotellrommet krymper i mørket. Leselampen er sammen med fjernsynet den eneste belysningen. Det regner ute. Jeg vender blikket mot skjermen. Værmeldingen melder sol. Et lite smil former seg rundt munnen. Hun er søt. Værdamen er søt. Skulle ønske det var en dame i min seng. Skulle ønske jeg hadde en dame.

I vinduet ser glasset tomt ut
Verden faller ned
Regnet lager lyder
Det er mørkt ute

Det er natt, men Oslo sover aldri. Midt i Norges største by føler jeg meg mer ensom enn aldri. Regndråpene slår mot ruten som fornøyde trommeslag. Jeg sitter med ei penn og rabler ord ned på et ark. En ambulanse avbryter regntrommene, mens ordene former seg på arket. Former seg i et dikt. Vet ikke hvor ordene kommer fra. Skjønner ikke hva de betyr. De bare ramler ut av hodet, forplanter seg gjennom hånden, inn i pennen og ned på arket. Korte setninger, noen ganger usammenhengende rot. Men alt med en lyrisk tone. Jeg beveger meg sakte gjennom rommet. Naken beundrer jeg natten fra hotellbalkongen. Gatelysene danner et mønster. En kvinne med paraply spaserer forbi. Jeg hører henne synge.

Señorita!
Kan jeg by på en kaffe?
En dans eller to?
Et kyss og en klem?
En natt, bare oss to?
Åh, vakre señorita!
Jeg vil elske deg!
Jeg vil kjenne deg!
Jeg vil komme i deg!
Og jeg vil se deg
blø…
For i natt skal du
dø!

Jeg skvetter til. Naborommet lager lyder. Små grynt i takt med regnet. Nye ord vokser fram i hodet mitt. Noen frustrerte. Noen glade. Jeg finner senga, skrur av leselampa og skifter kanal. Stopper to sekunder ved en voksenfilm, før jeg slår av hele boksen. Skrur på lyset igjen, vender meg over på magen og setter nye ord ned på arket.

Sammen
vandret vi ut i regnet
vi to
helt alene
alene
uten bekymringer
vandret vi
våte av regnet
sammen

Jeg forstår ikke ordene. Diktanalyse var det verste jeg visste på skolen. Den gangen skole var skole, lærer var lærer og jeg bare elev. Jeg legger pennen fra meg, og drar dynen over hodet. Vrir meg i frustrasjon og kveles sakte. Må trekke luft fra balkongen. Mørket går over i lysere toner på gaten. Folk kommer frem fra skjul. Snart sovner jeg. Nye ord finner havn. Jeg knøvler arket og kaster det mot papirkorga. Tre poeng. Skulle ønske jeg hadde en dame – akkurat no. Jeg må bort. Jeg må hjem.

Trist som faen

Strømstad, 11.06.2008:
- Jeg synes nesten litt synd på ham.
Olsen er i det empatiske hjørnet. Sveits – Tyrkia blafrer over storskjermen. Olsen har hengt seg opp i Köbi Kuhn, den sveitsiske treneren. Egentlig heter han Jakob, men han er bedre kjent under kjælenavnet Köbi. Siden han tok over landslaget i 2001 har han ført landet til tre sluttspill, og regnes som en av Sveits’ mest suksessrike trenere noensinne. Før EM annonserte han at mesterskapet på hjemmebane blir det siste han gjør med landslaget. Etter en trå start og tap mot Tsjekkia i åpningskampen, forventer en hel nasjon at vertslandet banker Tyrkia i kveld. Selv uten stjernen Alexander Frey, som måtte forlate banen gråtende med en alvorlig skade i åpningskampen.
- For ei kjerring, som Olsen så fint og reflektert kommenterer akkurat den hendelsen. Sveits har initiativet i kampen mot Tyrkia, og leder 1 – 0. Likevel sitter lille Köbi sammenkrøket og stakkarslig på benken.
- Han ser så trist ut. Så uendelig trist og bortkommen. Jeg får lyst til å gi ham en god og varm klem.
Turens første pils gjør tydeligvis noe med Olsen. Vi kjører en gammel boble, og er på tur til Østerrike og fotball-EM. Nå sitter vi på en pub i Strömstad for en matbit, pils og fotball på storskjerm. På banen svømmer spillerne inn til pause. Det regner noe vannvittig i Sveits, og St. Jakob-Park i Basel ser ut til å ha elendig drenering. Første omgang ligner mer på en parodi, enn en fotballkamp. Ledermålet var også av det komiske slaget. Innlegget fra Eren Derdiyok stoppet i en vannpytt, og en lettere fortumlet Hakan Yakin hadde ingen problemer med å trille ballen i mål. Det er av sine egne man skal ha det. Både Yakin og Derdiyok har tyrkisk blod i årene. For å være helt sikker stiller Sveits også med Gökhan Inler, en tredje tyrker, i startoppstillinga. Det fungerer tydeligvis bra på en bane det er umulig å spille fotball på. Regnet tar all oppmerksomheten.
- Kanskje Rosenborg kunne karret seg videre i cupen på den banen, prøver jeg meg på, mens spillerne på storskjermen finner garderoben. Vårt kjære favorittlag Rosenborg har nettopp gått på en cupbombe av de sjeldne, og fått stryk av et 2. divisjonslag. Olsen tenner.
- Men for faen da! Jeg er så forbanna lei av å bli slått ut av lekeklubber fra kraftig innavla byggefelt. Jeg har mest lyst til å legge meg ned å grine. Noe helt jævlig. Jeg hadde nesten glemt den forbanna kampen før du begynte å raljere. Vi hadde jo det nesten hyggelig her med fotball og pils og greier. For faen da. Hold kjeft. Ser du ikke det regner?
Olsen fråder og folk ser på oss. Jeg ser flaut ned i bordet, ler litt, og tar meg en god slurk pils. Olsen er seg selv. Banemannskapet i Basel jobber iherdig med å gjøre banen klar i pausen. Regnet har roet seg. Olsen er bekymret for at det vil regne i Østerrike også. Han banner litt for seg selv og bestiller en ny øl. Carlsberg. Med ølskum rundt kjeften mumler Olsen noe om at det var nok drittvær første døgnet på tur…
Midnatt. Første delen av turen hadde gått greit, men det var kaldt. Bitende kaldt. Nesten ingen trafikk langs E6, desto mer regn. Varmeapparatet i bobla hadde funnet det for godt å ta sommerferie. Ikke det at vi hadde sett for oss å få bruk for ekstra varme på turen, det var jo sommer, sol og juni. Når vi passerte Berkåk var det vinter. Snø. Tung snø som la seg på ruta. Olsen rister på hodet og ser rystet ut. Snø i juni? Vindusviskerne jobber overtid, og har problemer med å holde tritt. For det er ikke et snøfugg, eller to, men tett snødrev. Jeg ser ingenting sjarmerende med de tunge hvite labbene. Likevel lar jeg mobilkameraet få dokumentere snøen. Folk vil ikke tro oss. Snø midt på sommeren, liksom. Vi måtte kjøre inn til siden for å kle på oss varmere klær. I veikanten la snøen seg som motbydelig sørpe. Er det noe jeg virkelig hater, så er det sørpe.
- I helvete, jeg har ikke pakket for å gå til Nordpolen! Ser jeg ut som en jævla Erling Kagge, eller?
Frustrasjonen brer seg. Jeg låner en tjukk genser av Olsen, men fryser mest av alt på føttene. I fare for å bli kaldere tør jeg ikke gå ut av bilen å finne ullsokkene i bagasjerommet. Etterhvert letter snøen, og regnet tar over igjen. Kulda er fortsatt uutholdelig. Noen få timer på veien, og turen tegner allerede til å bli et mareritt. Hadde jeg bare hatt et par selbuvotter. Olsen på sin side savnet mest en vannkoker.
- En varm karsk hadde hjulpet. Det hjelper på alt. Alt!
Siste ordet løfter taket på bobla, og går over i diverse banning. Jeg har hørt alt tidligere – kjefting og banning. Denne gangen er det regn, snø, kulde og det jævla bedritne møkkalandet vi bor i, det går utover. Etter å ha brølt ut sin frustrasjon, sovner han i passasjersetet. Øverst i Østerdalen letter regnet. Føttene er så kalde at jeg har problemer med å trykke ned gasspedalen. Alt jeg vil ha er ei varm seng. Med skjelvende hender, svinger jeg av på Alvdal. Olsen bråvåkner, og jeg krysser fingra for at hotellet foran oss har åpent, før jeg oppdager hvorfor jeg fryser så jævlig på føttene.
- Hele Mjøsa ligger og dupper i fotenden min, jo! Hva faen skal det bety?
Olsen ler, på hans side er det knusktørt. Jeg får lenset dørken for flere liter med kaldt vann, og blir ikke noe varmere av det. Ikke finner jeg årsaken til at bilen er full av vann heller. Hotellet har heldigvis åpent, og ei trivelig eldre dame slipper oss inn. Hun gir oss et lite rom. Forbannet, men glad finner jeg senga. Det blir en lang tur hvis vi skal fryse av oss ballene hver natt. Heldigvis var dyna varm.
Turen videre gikk bedre, og i Strømstad er det sommer. På storskjermen har Tyrkia tatt over spillet , og presser Sveits tilbake på banen. Banemannskapet har gjort en god jobb i pausen. Det meste av vannet er fjernet, regnet har avtatt og spill langs bakken kan forekomme. Jeg sender en tekstmelding til pappa. “Gratulerer med dagen. Vi er i Strømstad – sov på Alvdal i natt. Alt bra. Hæls mamma”. Tyrkia går kjapt i angrep. Tyrkias kanskje beste spiller, Nihat Kahveci, sender en ball mot Sveits’ mål. Ballen lander på hodet til innbytter Semih Sentürk. Han snur seg og løper mot Nihat med knyttet neve. Tyrkia har utlignet. Jeg og Olsen stønner oppgitt. Vi har et kjølig forhold til Tyrkia. Landet som Thomas Myhre forærte en plass i mesterskapet.
- Kebabfitter!
En svenske ved bardisken skrur humøret opp. Roper skjellsord og hytter med neven. Olsen bryter sammen i latter.
- Kebabfitter, haha. Hva gir du meg? Kebabfitter.
Etter utligninga ser Köbi Kuhn, om mulig, enda tristere ut.
- Se på han da, det går da ikke an å se så stakkarslig ut. Han har så triste øyne, som en bedende hund, sier Olsen som fortsatt humrer over svensken ved bardisken.
- Jeg synes han ligner på han fra “Gretne, gamle gubber”, jeg.
Jeg tenker på Jack Lemmon. Olsen nikker enig, men er egentlig mest opptatt av kampen, og et par farlige kontringsforsøk fra Sveits. Kampen ser ut til å ende uavgjort, men tyrkerne vil det annerledes. To minutter på overtid avgjør Arda Turan kampen. Sveits skulle vise seg frem på hjemmebane. Spille fin fotball, kanskje gå videre fra gruppa. En gruppe med en klar favoritt, Portugal. Sveits var tippet som land nummer to av mange. Foran et falmende Tsjekkia og et tyrkisk lag som på ingen måte hadde imponert i kampene før EM. Så endte det altså med to tap. Allerede utslått etter to kamper. Olsen reiser seg, gidder ikke å tømme ølen, men går demonstrativt ut av lokalet. Vår nye venn Köbi ser tomt ut av luften. Trist som faen. Han er ute av EM. Vi er på tur til EM.

Bingo

Jeg var en tur hjemme hos mamma og pappa i dag. Rotet litt rundt i skuffer og skap på gutterommet. Jeg fant en bunke med tekster, nederst, nedstøvet og gjemt i den ene skuffa. Dikt, skolestiler og tull. Blant annet den følgende teksten, som skrev jeg på en heldagstentamen på videregående. Jeg fikk stryk. Der og da bestemte jeg meg for å bli advokat, og i hvert fall ikke et kreativt og skrivende yrke. Journalister stryker ikke i norsk. Vi ser hvordan det endte.

Bingo

Naboen min er gal. Spillegal. Du finner henne på bingo, om det ikke er lotto-trekning på fjernsynet da. Da er det foran den blinkende skjermen av ei kopekasse hun sitter klistret. Sitter der og skriver ned tallene som popler fram. Slavisk i stigende rekkefølge. For å ikke snakke om premieprognosene. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje føles det bedre å vinne når du vet eksakt premiesum? Kanskje fører hun statistikk? Kanskje ikke. Men hun skriver ned premieprognosene. Kanskje hun har vært heldig. Om ikke riktig så heldig, og håvet inn hele 43 kroner. Ja, har hun en sånn lykksalig lørdagskveld, kan hun jo unne seg litt ekstra helgekos. Kanskje litt mer av den Nutrilett-sjokoladen hun har liggende i skapet? For hun er ikke bare spillegal skjønner du. Nei da, hun er rimelig feit også. Kjempefeit faktisk. Av alle personer i verden, går det utover meg. La meg forklare: Hun har sluttet å spise vanlig godis – sånn som sjokolade med bittelitt for mye sukker. Etter at hun startet en evig slankekur for tre år siden, har hun sågar tatt av hele fire kilo. Så alle sjokoladene hun vinner på bingo, og de er det mange av, gir hun bort til meg. Resultatet er selvfølgelig bilring, dobbelthake og en del kilo ekstra til vinteren. Her om dagen kalte mamma meg for tjukken. Det var dråpen. Jeg skal slanke meg. Men jeg hater slanking. Å være sunn og frisk var absolutt siste utvei. Jeg kunne jo gjort det enkelt. Bare sagt nei takk til naboens sjokolade. Men hallo! Hvem sier nei takk til sjokolade? Ikke denne gutten iallfall. Og da fortsetter jeg med å spise. For naboen slutter ikke med å vinne på bingo. Når det gjelder bingo har hun mer flaks enn Fetter Anton noen gang kunne drømt om. Og hun kan jo ikke bare slutte å spille heller. Hun er jo spillegal. Forrige uke prøvde jeg å overbevise henne om at hun måtte slutte. Kanskje tilogmed oppsøke et krisesenter for spillegale, eller lignende. Det viste seg å være livsfarlig. Plutselig bykset hundre kilo spillegalskap mot meg og glefset. Med dyp basstemme kunne hun fortelle at bingo var livet hennes. Jeg skulle ikke engang prøve meg! Jeg sprang på dør – livredd. Desperasjon meldte seg. I et desperat forsøk på å gjenopprette idealvekten skrev jeg et brev til statsministeren. Der ba jeg ham forby all form for bingospill med sjokoladegevinst. Da satt han vel der og humret for seg selv, tenker jeg. Han tenkte vel ikke mye på stakkars meg og mine vektproblem. Jeg fikk i hvert fall ikke noe svar. Så det ble siste utvei. Sunn livsstil og trim. Masse trim. Spise “riktig” var ikke noe alternativ. God mat må man ha. Så jeg begynte på et nyoppstartet aerobickurs. Som eneste hane i høneflokken. Men det gikk ikke helt som planlagt. I stedet for å hoppe opp og ned i takt med musikken, ble jeg stående å stirre. Jeg sto der helt paralysert. Måpte på alle de spreke og velformede jentekroppene. I stedet for å svette, siklet jeg som en baby. Hver gang en jente bøyde seg frem slik at baken hennes struttet i all sin prakt, ursexy mot meg, ble jeg helt mo i knærne. Svaiet litt rundt på gulvet, før jeg måtte sette meg ned å hvile. Jeg prøvde å fokusere på noe annet. Noe turn-off. Jeg prøvde å fokusere på bingo. Bingo. Tall i rutenett. En døsig stemme som forteller deg nye tall.
- O for Ole. Syttifem. Det var O for Ole. Syv fem.
- Bingo!
Men jeg klarte det ikke. Kun jenter sto i hodet mitt. Spreke jenter i tette tights. Det hele endte i at jeg ble sparket ut av kurset. Like feit og med en ekstra bule i buksa. Etter å ha prøvd diverse andre aktiviteter med nedslående resultat måtte jeg innse det. Det var ingenting som kunne hjelpe. Jeg svelget sannheten vemodig. Dømt til å være feit. Så jeg tok mitt daglige sjokoladebesøk hos naboen. Nå skulle det bli godt med en trøstesjokolade. Jeg slapp ikke inn! Naboen var langsint. Hun ville ikke gi meg mer sjokolade etter forrige besøk. Jeg var fri. Fri fra sjokoladetyranniet. Bingo.

Hvem er Reidun?

Noen ringer feil, andre kjører for fort, og flere klipper håret. Mer trenger man ikke for å bli kveldens samtaleemne. Det var familieselskap. Med så mange tanter og jentesøskenbarn er det påfallende likt et symøte. Så også denne kvelden. Men det er bare kos, det. Vanligvis. Kaffe, kaker, tanter, søskenbarn, småbarn og vræl. Mest av alt kos, men noen ganger er det best å gjemme seg under kjøkkenbordet. Jeg hadde vært på dansekurs(!), og kom kledelig forsinka til selskapet. Etter et litt uheldig møte med UP, var jeg forberedt på mange billige poeng. Men i kveld var UP glemt, nesten ikke nevnt. Selv min nye og korte frisyre kom til kort mot en uskyldig telefonsamtale. Jeg hører knising når jeg kommer inn. Rundt kjøkkenbordet sitter ungdommen, mens den eldre garde har plassert seg i stua. Praten går løst. Jeg tar den obligatoriske hilserunden.
- God kveld.
- Gikk det bra på dansinga?
- Hvem danset du med?
- Vis oss noen trinn da!
- Kjørte du dit selv?
- Så fin du var på håret!
Jeg nikker, smiler, takker og forsyner meg med kaffe og iskake. Dette går da fint, tenker jeg, før jeg ser en sprekkferdig Therese, søskenbarnet mitt, løpe bort til pappa.
- Nå har han kommet!
Therese klarer ikke å holde seg, og ruller nesten rundt på gulvet.
- Far din kom med kveldens snakkis, sier tante Bjørg, nesten like ivrig som Therese.
- Har du fått deg dame, spør tante Kari, før pappa endelig åpner munnen.
- Hvem er Reidun?
Det blir helt stille i rommet. Til og med småbarnvrælet hviskes helt ut av stillheten. Jeg har aldri hørt pappa så engasjert og nysgjerrig tidligere. Stillheten blir brutt med at alle rundt kjøkkenbordet kniser.
- Ikke se på meg. Jeg har ikke sagt noe, unnskylder Gunn Marit, søsteren min, seg kjapt, før hun legger til høyt så alle hører det:
- Jeg kjørte Jo Kristian på kinodate fredag.
Alle kniser.
- Kanskje jeg blir tante snart, fortsetter hun.
- Takk, sier jeg ironisk og gir henne styggblikket. Hun ler.
- Jeg fikk både melding og telefonsamtale fra ei ukjent dame i natt, fortsetter pappa. Han finner fram mobilen og leser meldingen høyt. Han sier noe om telefon og kjedelig fest, før han avslutter med “Reidun her forresten, smiletegn”. Pappa sier smiletegn, der vi andre sier smiley. Alle kniser. Igjen.
- Så ringte hun når jeg ikke svarte på meldingen. Hun la på når jeg fortalte at jeg var faren til Jo Kristian.
Alle ler.
- Hun bare la på å uten å si “ha det”, pappa smiler i barten.
- Jeg kan ikke svare for alle damene som ringer etter meg på en lørdagskveld.
Jeg prøver å avvæpne diskusjonen med å ta en fleip. Det hjelper ingenting.
- Så fortell oss, har du noe på gang?
- Jeg kjenner henne ikke så godt, sier jeg og prøver å peile samtalen over på noe annet.
- Faen, det gikk dårlig med Northug i går.
Til ingen hjelp.
- Men vi har allerede sjekket henne på Facebook, sier Therese. Hun er i støtet. Det knises igjen.
- Vi så et bikinibilde av henne på båt. Hun har store pupper.
Latteren runger nok en gang. Jeg ser ned i bordet, dette begynner å bli pinlig.
- Men hun var fin da, sies det, nesten som en konklusjon. Jeg smiler, og håper at samtalen er over med det.
- Reidun, da ser jeg for meg en frodig, gammel bondekjerring, utbryter plutselig tante Randi. Og alle ler igjen.
- Nei, hun er til og med yngre enn meg, kommer det fra Therese innimellom all knisinga. Knallrød i ansiktet prøver jeg å gjemme meg så godt jeg kan. Snart kryper jeg under bordet.
- Men jeg trodde du holdt på å ordne deg med Matilde, sier plutselig Therese.
- Hva faen?
- Hun klippet seg hos meg forrige uke. Da fortalte hun at hun hadde vært hjemme hos deg.
- Nei, altså, det var helt uskyldig svarer jeg. Helt oppriktig.
- Ha ha, nei det tror jeg ikke, utbryter plutselig Gunn Marit.
- Nå legger dere for mye i det, hun bare var på et kort besøk en kveld. Hun hentet en t-skjorte, jeg famler etter ordene.
- Beitstad-skjorta?
- Ehhh, ja.
Spørsmålene lar ikke vente på seg. Jeg kryper meg sammen, ligger snart under bordet.
- Hvorfor?
- Hun er jo ikke fra Beitstad?
- Skal hun “trekke” til Beitstad altså?
- Haha! Flytter hun inn hos deg da?
- Nei, nei, nei! Det er ingenting i mellom oss, svarer jeg krast. Jeg begynner å bli litt sint, men ingen tror meg.
- Tull! Venninna mi så dere kline på byen før jul!
- Reidun og Matilde! Ha ha.
Jeg kryper under bordet.
- Og alle spør meg om det er noe mellom deg og Maria, kommer det fra andre enden av rommet.
- Hysj, nå blir han sint, kniser Gunn Marit.
- Har du plass til alle da?
- Han har nok biler i hvert fall.
- Ha ha!
- Herregud, det må da være lov å snakke med damer uten at det blir spekulasjoner om barn, kjæresteri og faenskap, roper jeg ut fra under bordet. Det blir stille, før alle ler igjen.
- Men du snakket vel ikke bare med Reidun?
Jeg blir værende under kjøkkenbordet resten av kvelden.

Porno

porno i mørke
ække min greie
og med lyset på
kan alle se min stå

så la meg være i fred
og spar meg for møkka
imens jeg sitter og runker på do
og leser Donald Duck & co

Jeg vet

Folk tror.
Jeg vet.
Folk tror på paradis.
Jeg vet.
Paradis er deg i mine armer,
og gratis øl.

Tur retur Polen

Når jeg kjører min blå, sexy boble gjennom sommernatten. Når jeg veiver ned ruten og lar vinden ruske i håret. Når jeg skrur musikken på full guffe og lar tankene flyve. Når jeg lener meg lett tilbake, med en hånd på rattet, og smiler mitt største smil. Når jeg lever i en boble og drømmer det er en pen jente i passasjersetet. Da hender det jeg kjører for langt, går glipp av en avkjørsel, eller leser feil på et skilt. Vanligvis sprekker bobla etter få sekunder, noen hundre meter. Jeg snur og kommer fort tilbake på rett spor. Før drømmene fortsetter langs veien.Når jeg kjører min grå, kjedelige Touran midt på vinteren, når jeg gleder meg til sommer og boble igjen. Da glemmer jeg tid, fart og sted. Det koster. Men det er ikke den historien jeg skal fortelle nå. Dette skjedde i 2008. I hundreogti langs autobahn. Da flyver tankene naturligvis av sted. Vi var på tur til fotball-EM. Jeg og Olsen. Klart jeg drømmer om at det heller skulle vært pene jenter, når det er Olsen som sitter i passasjersetet. Dog, det å havne i feil land er en bragd i seg selv. Uansett drømmer.

Vi hadde stoppet på en luguber bensinstasjon i Polen. En skitten mann med en sneip i kjeften spurte hvilken type drivstoff vi skulle ha. Ikke akkurat betryggende, sneipen altså. Vi følte oss likevel lettet.  Noen timer tidligere hadde vi knotet på veien inn til Berlin. Kjørt i sirkel, bannet og kjørt i feil kjøreretning. Det var mye enklere å finne veien ut av Berlin. Et kryss, og to avkjørsler mot høyre så var vi tilbake på autobahn. 110, 120, 130. Fri fart på fantastiske veier. Veien skulle visstnok være ganske enkel, følg A44 mot Dresden. Deretter skal det være godt skiltet helt til Praha. Jeg lente meg tilbake, i den grad det var mulig i denne bilen, en VW boble fra 1972, og ga full gass. Mørket hadde kommet og Olsen sovnet nesten før vi var ute av byen. Jeg vet ikke hva som skjedde, jeg hadde nok drømt meg bort. Plutselig visste jeg ikke hvor vi var. Hvor ble det av skiltene til Dresden?
- Hei, Olsen! Du må våkne.
Olsen rykker til.
- Skulle vi passere Essen?
- Essen? Hvorfor spør du?
- Ring Ola da for faen, jeg tror vi har kjørt feil.
- Feil, hva mener du? Hvor lenge har vi kjørt feil?
- Jeg aner ikke, men jeg kan ikke huske sist jeg så et skilt som var merket Dresden.
- Ærlig talt, her tar jeg meg en liten høneblund og så havner vi i ingenmannsland? Klarer du ingenting selv?
- Ring Ola, han er sikkert våken enda. Be han sjekke veibeskrivelse på Google Maps. Se om vi kan kjøre en annen vei, eller noe.
Olsen ringer, etter en kort samtale legger han på.
- Vi må snu. Snu og kjøre hele veien tilbake, Olsen legger vekt på hele veien tilbake.
- Snu? Ingen snarvei?
- Nei, vi må snu og kjøre tilbake igjen. Dette er ikke veien til Dresden, og i alle fall ikke Praha.
Vi begynte å se etter en avkjørsel vi kunne kjøre av på, vanligvis kommer de ofte. Ikke når vi trengte det som aller mest.
- Hva i all verden er det?
Olsen pekte mot stort skilt som vistes noen hundre meter lenger frem.
- Polen?
- Polen!
- Vi har faen meg kjørt til Polen!
Vi bryter sammen i latter, før Olsen tenker på konsekvensene og hiver seg rundt mot baksetet.
- Du må finne en avkjørsel! Vi må snu før grensen! Vi må snu, Olsen snakker nervøst, mens han roter rundt i baksetet.
- Hva nå?
- Spriten for faen, spriten! Heimbrent går som narkotika her. Vi kommer til å bli mishandlet i et råttent østeuropeisk fengsel om grensevaktene finner spriten, brølte Olsen mens han desperat prøvde å gjemme spriten vi hadde liggende i baksetet under ett pledd og noen bager. Han snur seg imot meg, svett i pannen. Hele kroppen rister.
- Faen, faen, faen, hvorfor måtte du kjøre feil. De polske grensevaktene skal være de verste i Europa har jeg lest.
- Du leser for mye, svarer jeg nervøst og kjører sakte mot bomstasjonen. Her skulle turen altså ende, på en polsk grenseovergang fordi jeg hadde kjørt feil. En dunk med heimlaga trøndersk skulle ta fra oss tidenes tur, ta fra oss drømmen, og vi hadde enda ikke fått smakt på skiten. Bilen foran oss blir vinket inn, jeg tar et blikk på baksetet. Passet ligger selvfølgelig i bagen som dekker dunken. Vi er fucked. Fucked big time. Bobla passerer grensen i fem kilometer i timen. Maks ti. En grensevakt følger oss med argusøyne, mens han tygger skrå. Han nikker mot oss, spytter i bakken, og lar oss kjøre videre. Ingen vinker oss inn. Olsen snur på seg og ser bilen bak oss blir stoppet.
- Haha, hva skjedde nå?
- Velkommen til Polen, kanskje, svarer jeg og gjør tegn på high five. Klask. Ti kilo lettere kjører vi videre inn i et nytt land. Etter tre-fire hundre meter ønsker de polske veiene oss velkommen. Skiltene forteller oss 120. Om jeg kjører fortere enn 60 er jeg sikker på at vi dør. Det er hull og dårlig asfalt. Hele bilen rister, og plutselig blir det mørkt. Helt svart.
- Gud sa lys, og ble det faen meg mørkt. Jeg ser absolutt ingenting, sier Olsen.
- 120 kilometer i timen her er sykt, svarer jeg før en bil passerer oss på høyre side. Jeg kjører i venstre kjørefelt, det er mindre hull der. Jeg har kjørt på forfalne fjellveier i Trøndelag, som har vært i bedre stand. Jeg er redd for bilen min, klenodiumet mitt.
- Her skal vi ikke være lenger enn høyst nødvendig, finn en snuplass. Jeg har allerede fått nok av dette u-landet, utbryter Olsen i det vi humper over et nytt stort hull i asfalten. Flere kilometer uten å finne en avkjørsel, det føles som mil. Først et stønn, så lett jubel, før noen gutturale brøl. Olsen har oppdaget en bensinstasjon.

Så sto vi der altså. Mannen med sneipen fyller tanken, og stirrer skummelt på oss.
- Dette er sånt man bare ser på skrekkfilm, uflidde menn midt i ødemarken som fyller drivstoff for deg, sier jeg.
- Står han virkelig der og røyker, svarer Olsen.
Olsen tror ikke sine egne øyne. Jeg nikker – ler forsiktig.
- Det ser slik ut.
- Nice car, polakken prøver å konversere. Jeg er mest nervøs for at han skal miste sneipen. En ung gutt kommer bort til bilen og vasker frontruten. Han gliser mot meg, og flekker et tannløst smil.
- Nice car, sier gutten.
- Takk, fortumlet svarer jeg på norsk. Uhøflig snur jeg meg, ser vekk, tar av meg beltet og åpner døren.
- Dette blir for mye for meg, her ta nøklene og fiks resten. Jeg stikker over på den restauranten der borte og kjøper noe drikke, sier jeg og peker på en restaurant som ligger hundre meter lenger bort. Restauranten kan i beste fall kalles ei sliten kneipe. Både stedet og klientellet har sett sine beste dager. Jeg bestiler en iskald cola og styrter den nesten før jeg har betalt. Folk stirrer skummelt på meg. Jeg ser ned, og fomler etter mobiltelefonen som ligger i lomma. Jeg har ikke lyst til å møte blikket til noen av de lokale heltene. Jeg hører det hviskes i bakgrunnen. Skrekkfilmfølelsen er til å ta og føle på. Pappa ler av meg når jeg ringer og forteller at vi har kjørt feil. Han forteller at Polen og Østerrike har spilt uavgjort i kveld. En kjedelig kamp. Fotball-EM venter på oss – vi må ut av dette landet! Kjappe skritt tilbake til bilen. Jeg hører den uflidde mannen sier “nice car” til Olsen en siste gang.
- Skulle nesten tro han fikk ståkuk av bobla, sier jeg.
- Haha. Vi hadde sikkert fått lov til å knulle den radioaktive søsteren hans, om han hadde fått en prøvetur, ler Olsen.
- Uaktuelt, vi skal vekk herfra. Før vi blir ranet, voldtatt og drept.
Jeg stopper bilen ved to blonde jenter som henger utenfor kneipa. Spørsmålet mitt er hvordan vi kommer oss tilbake til Tyskland. De er pene, men utseende hjelper ikke. De forstår ikke engelsk. Etter litt gestikulering har vi forstått hva de mener – kanskje. En halv mil til, før vi kommer til første avkjørsel. Fem kilometer til med elendige veier.
- Jeg skal aldri mer til dette landet! Aldri, sier Olsen når vi endelig har kommet oss på veien mot Tyskland igjen. Vi har vært i Polen i en time. Mitt livs lengste time.
- Men jentene var søte, svarer jeg.

Klar for folkefest

Neste år arrangeres ski-NM på Sprova og Steinkjer. Til helga reiser jeg og resten av organisasjonskomiteen til Stokke for å se hvordan de arrangerer et så stort mesterskap. I 2008 var Trondheim og Granåsen vertskap for mesterskapet. Jeg var tilstede da også, og her kommer min stemningsrapport fra den gangen – dagen før dagen. Opprinnelig publisert på nrk.no.

——————————————

Dugnadsånden lyser. Skiglade trøndere er i full sving for å få ting på plass. Alt må være perfekt før kongen, og ikke minst tusenvis av entusiastiske publikummere kommer. Det er tirsdag kveld og alt er klart for NM. NM på ski og folkefest i Granåsen.

Ifølge leder for organisasjonskomiteen, Svein Ove Dyrdal, skal 790 frivillige fra 89 klubber, hjelpe til å arrangere NM. Flere er allerede godt i gang. Løypemaskina tråkker snøen hard, en eldre herremann på scooter følger like bak. En smørblid funksjonær har fått som oppgave å rulle ut en VG-banner, mens barnelatter kan høres på avstand. Granåsen barnehage gleder seg også til fokefest.

Varme i sekretariatet

I Trønderhopps varmestue er det sekretariatet for NM som holder til. Her får man akkrediteringer og god hjelp hvis man lurer på noe. Men Kjellrun Sporild og de andre i sekretariatet spanderer også vafler og varm kaffe. Godt for en som trenger å få varmen tilbake i kroppen. For ute er det meldt kaldere de kommende NM-dagene.

Kjellrun og de andre damene i varmestua jobber nesten døgnet rundt.

- Legg deg nedpå å få litt søvn nå, Astri!

De andre spøker med Astri. Hun jobbet til klokka tre i går natt. I dag klokka åtte var hun i full aksjon igjen. Det tar på å være frivillig.

- Men du verden, så artig!

For det skal ikke stå på humøret. Damene ler av hverandre og fyller kaffekoppen til en forfrossen sjel.

Hoppdommerne ankommer stadion. Til tjue i stil. De hilser på sekretariatsdamene, flørter og henter ut akkrediteringene. I kveld er det kvalifisering for hopperne. Dommerne er allerede på plass, mens en stresset hopper fra Troms ikke har alt under kontroll. Han mangler startnummer.

- Får jeg det ikke nå, får jeg det aldri.

Sekretariatet ordner opp. De fikset startnummeret nå. En litt mindre stressa hopper kan gjøre seg klar til kvalifisering, mens damene begynner å snakke om kongen.

Celebert besøk

For selveste Kong Harald kommer til Granåsen for å følge NM i stor bakke onsdag.

- Kong Harald blir med oss både onsdag og torsdag. For oss er dette et klart og tydelig signal på at kongefamilien er veldig opptatt av skisport og prioriterer NM, sier en stolt Svein Ove Dyrdal.

Kongen blir ikke alene på stjernehimmelen. For etter mye fram og tilbake prioriterer også de største skistjernene NM. Det ble ikke tatt godt i mot når flere kom med antydninger om at de bortprioriterte mesterskapet i Granåsen. Sinner ble satt i kok og stjernene stiller. Bortsett fra Roar Ljøkelsøy som ble beordret til Japan, kommer alle sammen. Petter Northug, Marit Bjørgen, Magnus Moan, Odd Bjørn Hjelmseth og Anders Jacobsen skal sette publikum i kok.

Ute gjør man seg klar til kvalifisering. Mørket kryp på og kulden biter. Flomlyset lyser opp hele Granåsen. Et flott skue.

Tiddelibom

- Æ vil ha dæ med hud og hår!

Åge Aleksandersen ljomer over speakeranlegget. Hopperne ta plass på bommen og setter utover bakken. De siste frivillige er i ferd med å forlate en perfekt preparert bakke.

Speaker Nils Martin Tidemann tester om alt er i orden.

- Et – to! Et – to! Nå er vi direkte inne fra sletta og straks setter første prøvehopper utfor.

Tidemann ser oppover bakken. Stemmen hans erstattes med ballhard rock. AC/DC med ”Back in Black”. Prøvehopperen lander på kulen. Med den første hopperen kommer snøfallet også. Det snør tett etterhvert.

- Han landet på 60 meter.

Speakeren har kontroll på lengdene. Så er det damene sin tur. Damene først. Anette Sagen er suveren. De fleste av gutta har problemer å følge lengden hennes. Dog med mindre fart. Og farten blir mindre, sporet snør igjen. Det snør tett.

Noen få publikummere har tatt plass for å hutre seg gjennom kvalifiseringen. De snør nesten bort. I morgen vil det forhåpentligvis være fullt her. Fullt av entusiastiske trøndere i snøværet. Trøndere som skal heie frem Norges beste hoppere. Norges beste langrennsløpere. Norges beste kombinertløpere.

Det er tirsdag kveld. I morgen starter NM.

Takk faen

Beep-Beep (mobillyd)

Bakfull av angst, æ våkna av et pip
Meldinga på mobiln fekk mæ te å sip
Silda som æ ælska ga mæ eit kjæmpesjokk
Tru dutj der jævla hora ha vorri utro me ein kokk

Æ ha løsst te å skøt mæ og gråvvå liket ned
Råtten i hælvett, så kanskje æ fekk fred
Men ein faen gikk i mæ, silda skull itj få vinn
Æ tørka bort tåran, her følelsan vil ein dag forsvinn

Jævla ludder – åh som æ hate dæ
Koffer i hælvett gjør du der her mot mæ
Du som va så fantastisk søt og blid
Ja, du va bæst.. og du va veitja mi
Ingenting vil bli som det va
Æ savne dæ fælt, takk ska du faen mæ ha

Du angre no som æ har rævva full tå pæng
Æ e konge på byn, har fullt av damer i mi sæng
Livet det e hærlig, har glømmt kor fin du va
Livet det e hærlig, æ har alt det æ vil ha

Hææ, ka e det du sei? angre du å savne mæ no
Skulla du helst ønska det va oss to
Du kan takk dæ sjøl, det e for sent å snu
Hør, det vil aldri igjen bli mæ og du

Jævla ludder – åh som æ hate dæ
Koffer i hælvett gjør du der her mot mæ
Du som va så fantastisk søt og blid
Ja, du va bæst.. og du va veitja mi
Ingenting vil bli som det va
Æ savne dæ fælt, takk ska du faen mæ ha

Æ savne dæ fælt, takk ska du faen mæ ha
- ja, takk faen

Besatt

Du stagge mæ
Du heill mæ ned
Æ e så gla i dæ
- det e itj det

Når heile kroppen riste
Æ bruke dæ
Men det som e det triste
Du e bærre metadon for mæ

For ho e dopet
- min heroin
Forbudt og farlig
Bli aldri min

Æ synes synd på dæ
Vil alltid føl suget ætti ho
Du e egentlig for bra for mæ
Men en evig nummer to

For ho e dopet
- min heroin
Forbudt og farlig
Bli aldri min

Det skoill bli ho og mæ
Æ endt opp på plata
Fant trøst i dæ
Fikk mæ tilbake på gata

Men ho e dopet
- min heroin
Forbudt og farlig
Bli aldri min

Æ e så gla i dæ
- det e itj det
Men du bli aldri nok for mæ
Du fortjene bedre

Æ e så gla i dæ
Men du kan itj bli min
Æ må ha dopet
Æ må ha heroin

Engler i snøen

Gi meg snø. Jeg vil ha snø nå! Hvor blir det av vinteren? I fjor på denne tida var det snø over alt. Det var vel unntaket. Det er kun et minne. Et minne om snøen som falt i fjor. Nå er det slaps og faenskap. Jeg vil ha kvit jul. Jeg vil ha god gammeldags kvit vinter. Hele vinteren. Hvert år.

I København diskuterer verden klimatrusselen, i Norge går vi mot grønn jul. Obama taler fint, men ute regner det. I lysløypa er det barmark. Akebrettet er parkert på hemsen. Og hva har egentlig skjedd med sparken? Slik har vi fått klimatrusselen tett innpå oss. Heldigvis, drittungene kaster fortsatt snøballer etter bilene. I går traff en velplassert sørpeball frontruta mi. Jeg smilte og kjørte videre. Et smil det er verdt og ta med seg. For i flere år har jeg trampet rundt i slaps, uten smil og glede. Altså, snøen har vært der, men helst som sludd og sørpe. Bare for å gjøre det klart, Jeg hater sørpe! Det er muligens noe av det verste jeg vet. Grå, eksosforurensa sørpe. Jeg hater det. Kanskje Obama kan gjøre forskjellen?

Jeg husker det som det var i går. Mamma sprang nesten på veggen. Vi ungan laga leven og styr. Vi ble påkledd og sendt ut. Ut i snøen. Metersvis med snø. Vi gravde djupe snøhuler, bygde svære snømenn og lekte Gale-Mattias på akebrett ned stupbratte bakka. Vi kasta snøballa på bilan, og når en gretten gubbe endelig bråstoppa, sprang vi det vi var mann om gjennom djupsnøen for å gjemme oss. Pappa snørte på oss skisko, det kunne jo hende vi var den nye Oddvar Brå. Vi ga en god faen og bygde oss spretthopp. Vi skulle bli den nye Espen Bredesen. Så ble vi eldre og fikk oss småkjæresta. Laga snøengler med jentene, før lysta tok overhånd og vi basa dem. Så sparka vi heim, med jentene sittende på sparken. Nuss på kinnet og en liten klem. Det varma i kulda. Jeg savner det.

Kanskje vil du påstå at det er egoistisk å tenke slik i klimasammenheng. Kvit, vakker vinter er en glede å kjempe for, og en glede er ikke egoistisk fordi om den er din. Vi lever med vissheten om trusler for selve livsmiljøet andre steder på kloden, samtidig som vi lever i vår egen luksusfylte hverdag. Hvem bryr seg om grønn jul, når tørke dreper halve Afrika? Hvem tenker på snømenn, når Europa flommer over? Satt opp mot disse alvorlige truslene, er faren for tre årstider i Norge rimelig uskyldig. Vi er mange her i landet som synes det er vakkert med kvit jul, men ingen dør av grønne vintre. Det er bare så innmari trist. Jeg vil at ungan min skal vokse opp med spark og akebrett. Jeg vil at ungan min skal lære seg å stå på ski. Jeg vil at ungan min skal bygge snømenn og snøhuler. Ja, jeg vil til og med at ungan min skal være jævel og kaste snøball etter folk. Jeg vil gi ungan min kvit vinter. Kina og USA kan kanskje ikke oppfylle alle mine ønska. Verden vil kanskje fortsatt vandre mot stupet. Men kanskje jeg får oppleve vinteren igjen. Om ikke fullt og helt, så stykkevis og delt. For mine ønska er ganske enkel: Gi meg vinteren tilbake. Gi meg kvit jul. Gi meg snø! Så jeg kan ta med en søt jente ut. Ut for å lage snøengler.

Juletretvang?

- Skal du ha juletre i år?
Det var søsteren min som spurte meg på telefon her om dagen. Jeg måtte ærlig innrømme at det hadde jeg ikke tenkt noe særlig over. Jeg har aldri hatt juletre tidligere, men så har jeg da også bodd på hybel, eller en liten leilighet, de siste sju årene. Julaften har, med to unntak ute i den store verden, blitt feiret hjemme på Jådåren. Ribbe, riskrem og gaver ‘poinnj teilla på Klæth. Heimgården min.
- Ehh, tror ikke det, svarte jeg.
- Du må ha juletre, var responsen fra pappa. Søsteren min hadde referert videre til ham. Jeg prøvde å argumentere for at jeg ikke hadde det i fjor, men da fikk jeg høre at det var fordi jeg hadde reist bort da. Skulle det være slik at jeg ikke skulle ha juletre, kunne jeg likesågodt reise bort i år også. Sjefen hadde talt. For et mas, tenkte jeg. De glemmer det nok.

De glemmer ikke. I går var jeg på kaffebesøk til min kjære søster. Hun hadde bakt sju sorter til jul. Flink. Bra smakte det også. Nam. Men så var det tilbake til juletremaset.
- Du må ha juletre.
Nå hadde hun tatt på seg farsrollen.
- Sier du som har plastikktre, svarte jeg. Litt frekt. Skal jeg ha juletre, skal jeg helst ha hugget det selv. I det minste skal det være ekte.
- Tenk på katta da, og ikke har jeg julepynt!
Katta mi er en jævel på å klatre over alt – alltid. Med et juletre blir det et evig kaos. Med barnåler og julepynt forfjamset i hver eneste krik og krok. Ikke vet jeg hvor jeg skal plassere treet heller. Det passer ikke inn!
- Pffft, det er ikke noe problem. Årne sæ!
Søsteren så såvidt opp fra baksten sin, og smilte. Tre skulle det bli. Tradisjoner måtte følges. Dermed basta.

Nå blir det med andre ord juleshopping for alle penga. Juletrepyntshopping. Jeg som hater shopping. Juletrelys, juletrekuler, julestjerner, juleengler, julenisser og ikke minst en stødig juletrefot. Deretter må jeg ta med meg øksa og løpe ut i skogen på jakt etter det perfekte tre. Ikke for stort, ikke for lite, med fin fasong og sånn passe tett. Det fikser jeg, det har jeg fikset før. Men pynting? Jeg kan ikke pynte. Om jeg må gjøre alt selv, er jeg stygt redd for at hele juletreet blir en skam for jula. Jeg må nok ha hjelp! Jeg fikser gløgg og julekaker, du fikser pyntinga? Ja, takk! Skal vi si sånn ca. den 22. desember? Perfekt. Vi snakkes. Så blir det jul i år også.

Min ønskeliste

Kjære Julenissen, jeg har vært veldig snill i år. Veldig, veldig snill. Så at jeg fortjener fine julegaver i år, er det ingen tvil om. Derfor har jeg tenkt å lette jobben din, og publisere min julegaveønskeliste her. Så kan du konsentrere deg om viktigere ting frem til julaften – mens jeg gleder meg på nye tjukklugga. Strikket av nissemor.

Min julegaveønskeliste:

1) Heimlaga tjukklugga.
2) Boxershortser blir det aldri nok av.
3) Ting og tang til kjøkkenet – bortsett fra glass og bestikk.
4) Pæng!
5) TV-serier på DVD. Siste sesong av Californication eller Entourage er et sikkerstikk.
6) At Mia Gundersen aldri mer kommer på TV.
7) En kasse EC Dahls.
8) Kajakk.
9) At jeg blir onkel snart.
10) Hjemmebesøk av det svenske bikinilandslaget.

Dette skulle vel være ganske overkommelig kjære Julenissen? Så nå gleder jeg meg til jul – hau, hau, hau!

Champagne og rullings

Sola skinner. Rundt en halvspist Big Mac flokker duene seg. I skyggen sitter et par gamle travere med hver sin rullings og deler en flaske billigøl. Det er fredagsmorgen og høst i Munkegata.

- Hei, kompis. Kan du spandere en tier til kaffen a?
Med et pappkrus, bedende øyne og en umiskjennelig rusaksent prøver den loslitte mannen å tiltrekke oppmerksomhet. Folk slentrer arrogant forbi. Noen rister på hodet, andre ser i bakken. Kanskje det er farlig med øyekontakt? Bussene haster videre, kaffekoppen er fortsatt tom. Ved inngangspartiet til Bunnpris syder det av liv. I en hullete boblejakke gjemmer en tynn og sliten kropp seg, under en cowboyhatt siver det røyk frem. En rullings og to – tre klunk øl. De er hamstret fra Bunnpris. Brune, billige flasker øl. Noen jakter penger til kaffe, andre fortærer gammel burger. Duer og uteliggere. Folk med store poser har handlet til helgen. Studenter klarer seg med to sixpack øl. Lykkegården kaster en stor skygge utover gaten.

Her sitter folk på livets skyggeside. I oljenasjonen Norge har gapet mellom fattig og rik aldri vært større. Lykkegården er et paradoks i seg selv. Eieren er blant Trøndelags rikeste. En av Norges 159 milliardærer. Utenfor, blant busser og brostein, kan man daglig observere Trondheims fattigste.

Statistisk sentralbyrå anslår at 122 400 personer fikk vel 4,6 milliarder kroner i økonomisk sosialhjelp i 2006. Det er ca. ti milliarder mindre enn det Kapital anslår at Trøndelags rikeste, Odd Reitan, er god for. Kjøpmann Trond Lykke har i følge bladet en formue på halvannen milliard. Nok til å mate duene utenfor Lykkegården.

En gate sørover ligger Nordre. For få år siden så man aldri en tigger her. I dag sitter de på kne og venter. Venter på den ene krona fra en barmhjertig mor. Den ene krona fra en snill student. Den ene krona du fikk til overs etter å ha betalt 19 kroner for en kopp kaffe på Narvesen. Den ene krona varmer en kald kropp, mer enn den kalde høstsola. Folk har blitt vant til “Ivan” og de andre på kne nå. De er en del av det nye gatebildet. Selgere som vil prakke på deg medlemsskap i et eller annet fadderfond, er fortsatt mer plagsomt. “Ivan” sitter stille. Her har han sittet siden sola sto opp. Her blir han sittende til sola går ned. På kne, med blikket hamret fast i asfalten. På utestedene i denne gata skåles det i dyr champagne hver helg. Utenfor sitter “Ivan” med åtte kroner i en kopp. Kontrastene kunne knapt vært større.

I følge Statistisk sentralbyrå brukte gjennomsnittshusholdningen 343 300 kroner på forbruk per år i perioden 2004–2006. Det brukes mest penger på bolig, deretter på transport. Kultur og fritid er den tredje viktigste utgiften, mens matvarer kommer på fjerdeplass. Til sammenligning, fikk hver mottaker av sosialhjelp i snitt 37 600 kroner i 2006. Eller fire champagneflasker av beste merke, om du vil.

Det er flere tiggere i Trondheim enn noen gang. Sommerhalvåret er verst, på høsten forsvinner flere. De mest hardføre sitter igjen. På torget har flere av byens uteliggere samlet seg. Latteren sitter løst blant de eldste. De yngste jakter fortsatt på tier’n til kaffe. Noen bekymrer seg for den kommende kulden, men det går nok bra. De har overlevd verre, og frykter ikke den kommende vinteren. Praten går ivrig, men blir overdøvd av en sølvgrå Porsche Cabriolet som suser forbi. Det er vær for det i dag, og jenta i passasjersetet smiler til sola. Uteliggerne ser lengtende etter henne og bilen. Så nært, så fjernt. De lever i en annen verden.

I 2005 levde 184 000 mennesker i Norge under den såkalte fattigdomsgrensa i følge OECD. Antall dollarmillionærer derimot økte med 9,7 prosent i fjor, melder en rapport fra Cap Gemini. Det totale antall dollarmillionærer i Norge er nå nesten 60.000.

På hjørnet sitter en ensom tigger. Han smiler om kapp med sola, mens han traller til trekkspillet sitt. Et smil uten tenner. Et ekte smil. Inne på torget stresser alle de rike forbi. Ikke et eneste smil. Ikke en eneste krone til overs. Krona skal brukes til sminke. Krona skal brukes til nye sko. Krona skal brukes på nok en helg i sus og dus. Trekkspilltrubaduren smiler videre. Snart er det helg, og sola skinner på livets skyggeside.

Får du fittekrampe av bloggen min?

Bloggen min har et fint lite verktøy som viser en oversikt over hva folk søker på for å havne her. I går for eksempel var det noen som søkte etter “skrøner fra Namdalseid”. De ble nok skuffet når de havnet på denne siden. En side som er totalt blottet for skrøner fra Namdalseid. Mitt navn er det som genererer mest trafikk fra Google. Over hundre søk har havnet på bloggen min. Jeg er noe forundret over at folk faktisk søker på navnet mitt. Mamma er vel en person som har tatt seg bryet med å søke på navnet mitt, noen som leter etter kontaktinformasjon er kanskje et annet søk. Men over hundre søk? Hvem er alle? Jeg er enda mer forundret over at det finnes ti søk på “jo kristian kvernland.no”. Det hadde vært en artig nettadresse, om det hadde vært mulig. Mindre overrasket er jeg over at søket “nattbad” gir meg en del trafikk. Den mest besøkte dagen var jo tross alt den dagen jeg la ut noen halvnakne bilder av oss i Beitstad Nattbaderforening. Sexy bilder, vel og merke. Hun eller han som søkte på “hun synes det er moro med badetisser” kan jo komme på Tørret en søndagskveld å se med egne øyne. Symtomer på svineinfluensa er jo i tiden, men at folk som søker på det havner på bloggen min er like merkelig som at noen faktisk søker på “søte sykepleiere i Namsos”. Hva tror disse folka? At det finnes en egen nettportal for søte sykepleiere i Namsos? Jeg vet ikke hvordan barnehagedekningen i Follafoss er for tiden, men hele åtte stykker har søkt på “Follafoss barnehage” og havnet her. De som søkte på dette fikk forhåpentligvis svar en annen plass. Men de havnet først på bloggen min. “Sår ved munnen i kufjøs” har jeg heller ikke mye peiling på, men jeg kan mobilnummeret til Tore Malmo, den lokale dyrlegen. Jeg barberer meg ikke ofte, og er ganske bekvem med såkalt tredagers. Likevel fatter jeg ikke hva bloggen min har med “barbering bart tenåring gutt” å gjøre, men for all del, håper de fikk svar. Så har vi alle snuskete søk. Her snakker vi et stort antall porno- og sexrelaterte søk. Vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment, eller ikke. Skal jeg nevne alle vil jeg holde på hele kvelden, men noen er verdt det. Hør bare her: “søker intim kontakt med frodige eldre”, “jenter som knuller nabogutten” og “da gamlingen knullet kona mi”. Dette er altså fraser folk har søkt på, og havnet på bloggen min. Ganske snedig. Sist, men ikke minst har vi “fittekrampe”. Det er visstnok et begrep for kvinnelig orgasme. Om noen har fått det av å lese bloggen min, så gir jeg meg ende over. Da blir jeg offisielt fan av min egen blogg. Respekt!

Perfekt

ein skygge av drøvtyggere
grønt gras så langt æ sjer
ein sødmende lukt av dæ og sommer
- e dit æ længte

løvetann i solskinnsdainns
ein båt forsvinn sakte mot horisonten
smaken av dine kyss ved bålet
- e dit æ længte

skvulpanes vatn mot strandkanten
ein pils som beroligende
det å kjeinn varmen fra kroppen din
- e dit æ længte

solnedgang i serenade
hviskende ord i øret mitt
du vise dæ fra din lekne side
- e dit æ længte

hett blod i årene bruse
månen som leike med mine tanka
din vakre kropp kun for mine øyne
- e dit æ længte

1999

Det e itj alt du glømme så lett,
æ hi tredve sekund klistra fast i minne mett.
Det va deinn sommern æ endelig fekk ei dame på gli
den hærlige sommern – 1999.

Det va i Sverige og det va i ferin min,
æ ha troffi ei svænsk tjej på byn.
Vi dansa og lo heile natta lang,
helt te mårråkvestens føggelsang.

Æ ha itj gjort det før,
rakk knapt å få den opp.
Nån å tredve sekund,
så sa det stopp.

Vi sneik oss bort ferr å finn eit ægna sted,
der det aller herligste koinn skje.
Hand i hand bortover ei sti,
den hærlige sommern – 1999.

Æ ha itj gjort det før,
rakk knapt å få den opp.
Nån å tredve sekund,
så sa det stopp.

Æ og ei svænsk tjej bortover ei sti,
den hærlige sommern – 1999.

Bestefarkoppen

- Nå må du komme inn til meg en tur – jeg har noe å vise deg!
Farmor var ivrig, inspirert av min jakt på gamle kassetter (http://kvernland.wordpress.com/2009/10/02/kulturminne) her om dagen hadde hun hatt sin egen jakt.
- Jeg har funnet fram et virkelig kulturminne, Jo Kristian.
Stemmen hennes glødet, og hun snakket fort, stakkato og engasjert. Hun tok meg inn i stuen. Gikk bort til seksjonen og lirket forsiktig frem en pose.
- Se her, men vær forsiktig.
I plastposen lå det en kopp med tilhørende fat. Koppen var merket med “Bestefar”.
- Dette Jo Kristian, dette var din første og eneste julegave til farfar!
Jeg fikk oppleve en jul med min farfar. Han døde i altfor tidlig alder. Jeg hadde knapt passert et år. Det er en jul jeg ikke husker, men jeg rakk å gi han en julegave. En liten, yndig og fin kaffekopp. Rundt selve koppen kan man med gullskrift lese “Bestefar”.
- Det siste året drakk han kaffe fra denne koppen hver dag, kunne farmor fortelle.
- Nå vil jeg at du skal ha den som et minne.
Jeg bukket, takket, ga farmor en god klem og var dypt rørt. Med en liten klump i halsen tok jeg med koppen hjem. Nå står koppen på hedersplass i stuen min, foran to små portrettbilder av farmor og farfar som ungdom. Noen minner lager du selv. Farmor, mormor og morfar var en stor del av min oppvekst. Men farfar har jeg ingen minner om, foruten noen få bilder der han stødig og trygt har en liten pjokk på fanget. Nå har jeg koppen, og den vil alltid minne meg om mitt første leveårs faste barnevakt. Thorleif Kristian Kvernland.

Dikt fra mamma

I dag hadde jeg mora mi på besøk. Hun stikker ofte hodet innom – det er bare hyggelig. Da rydder hun litt, drikker en kopp kaffe, koser med katta og spør om hva som er nytt i livet mitt. Vanligvis har jeg ikke mye nytt å melde. Ikke i dag heller. Men til en forandring la hun igjen et hyggelig minne i dag. Et dikt til meg. Et dikt hun skrev på en liten lapp, mens hun drakk opp koppen med kaffe, og katta klatret i gardina bak henne. Her er diktet:

Jasså sønn,
du hi ei lue på ditt hue.
Før var det ei grå lue,
no for tida e det eit “Heimlaga” skue.
Mor vil kanskje bue
for at du bestandig hi lue på ditt hue.
Men nei – itj no i nue,
for æ hi bæstemt mæ fer at det e likar at du
hi nåkkå bra inni hue,
og da ska du få lov te å ha på dæ di lue.
Ja sønn, det er bra du itj lar dæ kue.

Klæm hilsen mamma!

Løvdansen

Løvbladene virvler lett over gaten, det er som de danser til solen. En mann dulter bort i meg og haster travelt forbi. Med taktfaste skritt trommer skoene hans mot asfalten som en steppedanser, bladene danser videre i takten til skrittene. Jeg setter meg ned på en gammel benk, tar et godt drag av den friske høstluften. Solen har lurt folk ut på gatene, i mellom løvdansen svinser de forbi. En gammel mann sover på benken ved siden av meg. Brillene hans vipper ytterst på nesetippen, akkurat som om de vil fly avsted, en spaserstokk hviler forsiktig mot hans høyre bein. Han er kort av vekst, en slik gammel mann som en av mine tidligere bekjentskaper av det motsatte kjønn ville ha kalt for søt. En søt gammel mann. Med kritthvitt hår. Gamle små menn og katter. Søte var de, men spesielt hadde hun forkjærlighet for katter, små søte kattunger. Heldigvis. Jeg snur hodet mot mannen. Han har et smil om munnen der han sover, jeg undres hva han drømmer om. Ungdommens dager? Da han på slike finværsdager flørtet med jentene, hadde det moro med gutta, levde livet? Med ett kommer det en tredje person og klemmer seg ned i mellom meg og den søte gamle mannen. Det lukter sprit og tredagers svette av den uflidde mannen. Jeg føler meg beklemt. Det er akkurat som det bustete håret og flisjakken skal spise meg opp. Følelsen av at han trenger seg nærmere er svett. I en angstfylt blanding av klaustrofobi og homofobi må jeg reise meg fra benken. Jeg virvler opp løvbladene på bakken igjen. Den uflidde personen blir for nærgående. Den søte gamle mannen har også våknet nå, saktmodig reiser han seg fra benken. Løvbladene roer seg ned og danderer et gult og rødt teppe rundt han. Den gamle mannen smiler mot meg. Jeg smiler tilbake før jeg snur meg og later som jeg går mot nærmeste butikk. I øyekroken kan jeg se at spaserstokken stamper i veg oppover gaten. Jeg følger han på avstand, betrakter denne søte gamle mannen og lurer på hvor han er på vei. Han er virkelig kledd som en gammel mann, beige bukse og brun jakke. Jakken er muligens litt for stor for den lille mannen, men det er som om den er lagd for ham allikevel. Han stopper opp og hilser på en eldre dame i gåstol. Konverserer den obligatoriske hyggepraten.
- Hei. Hvordan står det til? Vi snakkes senere.
Jeg hater slike situasjoner. Jeg kan se at den søte gamle mannen også er utilpass, han ser lettet ut når han fortsetter oppover gaten. Han har en bedagelig måte å gå på. Han vagger lett fram og tilbake. Tar små pauser for å se seg omkring før han fortsetter rolig videre. Farmor hadde alltid små artige anekdoter å fortelle om gamle dager, jeg husker jeg var spesielt fascinert av historiene fra krigens dager. Den gamle mannen har trolig opplevd krigen, skal jeg utgi meg for å være ekte journalist? Spørre mannen om gamle dager? Få servert interessante historier? Jeg feiger ut, og lar mannen gå uforstyrret videre. Han stopper plutselig opp foran en gatemusikant. Han er et helt band alene. Munnspill, banjo og stortromme på ryggen. Bob Dylans “Blowin’ in a Wind” legger seg som et lydteppe utover gaten. Litt skranglete stemme, dog med sjarm. Trærne rister av seg flere blad i vinden, flere blad som danser til solen og gatemusikanten. Den gamle mannen står og smiler for seg selv. Han legger en tier i hatten til gatemusikanten før han går videre. Han møter straks på kjentfolk, praten går livlig, den gamle mannen humrer. Jeg setter meg ned på en benk mens jeg venter på at praten skal stilne. Påfallende mange pene unge piker kommer trillende med en barnevogn, en punker i fotballdrakt står og digger musikken og latteren sitter løst i den stappfulle kafébaren ved siden av. Vinden tar med seg stråhatten til gatemusikanten og han må løpe fra musikken. Folk ler. Jeg ler. Løvbladene ler. Hatten plukkes opp og musikken starter forsiktig igjen, jeg har helt glemt den gamle mannen. Jeg ser oppover gaten. Jeg ser nedover gaten. Jeg tar et kjapt overblikk, men konstaterer at den søte gamle mannen har forsvunnet. Inn blant alle løvbladene. Løvbladene som danser videre i solen.

En nostalgisk reise i fortiden

2009 er det offisielle Kulturminneåret. Kjedeeeelig, tenker du. Men kulturminner er ikke bare vikingskip, gamle kirker, helleristninger og andre monumenter over historiske milepæler. Det kan være den minste ting i rundt deg. Noe som gir deg gode minner, gjør deg nostalgisk, og sender deg på en reise i fortiden. En vakker reise. Kulturminner er en del av vår felles hukommelse. Mine kulturminner er nostalgiske tilbakeblikk på oppvekst og ungdomstid. Minner ingen kan ta fra meg.

På kjøkkenet hjemme sto den. En gammel radio. Jeg kan ikke huske noe annet enn at den hadde stått der siden tidenes morgen. Radioen var en naturlig del av kjøkkenet, og den hadde kassettspiller. Vi gutta begynte å få våre første favorittband. Pappas Vikingarna måtte vike plass for Metallica og Guns n’ Roses – og på mandager var det “Ti i skuddet”. Radioen var skrudd på maks volum, og vi lå på golvet og lyttet intenst. Noen trommet med fingrene på gulvet, andre famlet med sine første grep på luftgitaren. Telefonen til pappa gikk varm når vi stemte frem våre favoritter, og kassettspilleren kom til nytte når vi tok opp de beste sangene på kassett. Vår egen mixtape – som vi spilte om og om igjen. Men den kjæreste kassetten var en kopi av Guns n’ Roses’ album “Use Your Illusion II”. Alle sangene var et mesterverk i mitt niårige hode – og tror du ikke dem sa “SØKK MY FØKKING DIKK!” i den ene sangen? Jeg følte jeg gjorde nå ulovlig når jeg sang med på “Get in the Ring” – jeg var slem. Det føltes bra. Her om dagen fant jeg kassetten nedstøvet i et skap hjemme hos mor og far. En atten år gammel kassett og  endelig myndig. Kassetten hadde ikke tålt tidens tann – lyden var sur og treg. Radioen hadde blitt fjøsradio, med skurrende høytalere. Jeg tok dem med hjem, pusset støvet av dem. Mine første musikkminner.

Midt på bordet. Veldig iøynefallende, med rød topp. En av de eldste gutta hadde tatt den med. På mine første fester hadde dunken en sentral rolle. Innholdet var blankt, og det smakte forferdelig. Cola-blanding med heimbrent. Festen gikk videre i baksetet til en lokal råner. Kongens gate, frem og tilbake med hard bass som soundtrack, ble for mye. Halve kroppen i horisontal stilling ut av døra på en Volvo 240 – spyende utover gata. Det ble med den første gangen – aldri mer brusblanding. Jeg lærte i stedet å sette pris på kaffekoppen. Slik lærte jeg å drikke vanlig kaffe også, slik ble jeg voksen. Jeg er fra Trøndelag – vi er fra Trøndelag. Heimbrent er en del av vår kulturarv, og da spesielt karsken. Denne trønderske husfliden har tradisjoner tilbake til lenge før krigen – og kanskje et av de mest særegne trønderske kulturminnene sammen med soddet. I dag er dunken tom, og heimbrenten nesten borte, men jeg sitter igjen med minner fra en bekymringsløs ungdomstid. Mine første festminner.

Jeg var en av de første i klassen som fikk mobiltelefon. Nabogutten hadde riktig nok hatt en stor murstein i flere år, men jeg skaffet meg en “liten” og sexy Nokia. Nærmere bestemt klassikeren Nokia 5110. Jeg var 16 år. I dag ler 16-åringer av meg når jeg forteller at jeg fikk min første mobiltelefon på deres alder – og 5110 er slettes ikke en liten mobil lengre. På den tiden kostet det 1,50 for å sende tekstmelding. Telenor hadde nesten monopol. Noen få hadde Netcom, men de hadde nesten aldri dekning. Kontantkortet ble tømt på ei helg – selv om jeg hadde maks ti personer på kontaktlista. Jeg brukte pengene på jentene – telefonen ble nesten utelukkende brukt til flørt. Jeg kunne bytte deksel, og hadde alle regnbuens farger i min samling. Jeg kunne miste telefonen fra stor høyde, la den bli overkjørt av en bil, eller bruke den som hammer. Min kjære 5110 overlevde alt. Men først og fremst kunne jeg sende meldinger til den søte jenta i klassetrinnet under. Omtrent i samme tidsperiode kom internett over oss for fullt – og det absolutt hotteste var chatteprogrammet mIRC. #bæst var kanalen “alle” var på – du fant den på Undernet. “ASL?” – ingen jenter var trygge, alle skulle bli rammet av hard nettflørt. Jeg hadde mitt eget språk, ordene kom av seg selv, en salig blanding av dialekt, svensk og bokmål. Tydeligvis sjarmerende, muligens litt morsomt. Jentene likte det, jeg likte at jentene likte det. Telefonlista mi ble lengre – og nummeret til flere jenter notert. 5110en kom til nytte. Søte, flørtende, men ganske uskyldige meldinger ble utveklset. På neste fest var det en klem eller to, siste dansen og avsluttende klining. I dag har mobilen blitt en uunværlig del av hverdagen, internett likeså. Min gamle 5510 ligger godt gjemt i en skuffe – full av gode minner. Mine første flørteminner.

Men når jeg sitter gammel på eldresenteret på Vellamelen, over en konjakk eller to, og prater skit om livet med gode kompiser, da er det en ting jeg vil fremheve: Bobla mi! Jeg har vært verden rundt med den – nesten. Det vil si Køben, men ikke London. Det vil si Oslo, Gøteborg, Berlin, Praha, Bratislava, Polen, Wien, alpene, Italia, Sørlandet, Nord-Norge og Lierne. Discobobla har vært festens midtpunkt. Sexybobla har vært damemagnet. Turbobla har tatt meg med på noen fantastiske turer. Vinterbobla har fått meg på skolen til (nesten) rett tid. Når jeg sitter der som en gammel og kåt kårkaill, vil jeg fremheve dugget som rant fra taket, og de fullendte formene. Mine beste bakseteminner.

Sånn kan jeg fortsette til evig tid. Mine første fotballsko, små nusselige Puma, med minst et mål per kamp. Et enkelt strå i munnen, med minner om lukta av nyslått gress, ulovlig lek og klatring på rundball, og slåttonn med pappa, onkel Bjørn Tore og Per Harald. RBK-trøye nummer 11, fra 90-sesongen – selveste Mini Jakobsens trøye! Mitt første penal – med en hilsen fra alle klassekameratene. Et gammelt modem, og minnene om lyden ved oppkobling – og en treg internettlinje. Min aller første CD – Metallicas “Black Album”. Flybilletten som tok meg til et år i utlandet – et år med fester, strandliv og nye bekjentskap i Spania. Fotballkort av engelske fotballspillere, fra tiden da fotballspillere var stygge og tøffe. Disketter med gamle, og veldig enkle dataspill. Et bortgjemt kort, med et håndskrevet dikt fra en av mine ekser. Fotoalbumet med bilder av fordums barndom og gode venner. Krigsmedaljer fra en solfylt militærtjeneste på båt i Middelhavet. Dette er mine kulturminner! Hva er dine?

Mer om informasjon om Kulturminneåret 2009 finner du på www.kulturminneaaret2009.no og www.digitaltfortalt.no

Nyforelska

For (altfor) mange år siden feiret unge, lovende Kvernland attenårsdagen på ustødige bein i Beitstad Samfunnshus. Inndalsgutan sto for musikken, og “Veinnplogshuffle” var den store hitten. Allsang og rølp, ungdommen elsket det. Jeg også. Senere ble Inndalsgutan til Sjuende far i huset, men fortsatt store helter på bygdalokalet. Men festene på samfunnshuset døde ut, og jeg flyttet til storbyen. Snart hadde jeg glemt at “Jørgen Hattemaker” var verdens fineste coverlåt, og Sjuende far i huset et liveband av dimensjoner. I fjor, nesten ti år senere, kom endelig oppfølgeren til Inndalsgutans “Eksamen”. Men hvorfor har de ikke fått mer oppmerksomhet? Nå ett år senere står albumet fortsatt i CD-spilleren. Jeg er villig til å påstå at albumet “Bestemor” er en glemt perle! Å høre på det minner meg om det å være nyforelska på lokalet. Minner du aldri vil glemme. Verdals-bandet har parkert veinnplogen og beveger seg i et nostalgisk og bygderomantisk landskap. Låter som “Småruta Glas” og “Hei Per” sitter som støpt. Hadde ikke vært for at jeg endelig har kommet meg hjem fra storbyen, hadde jeg fått vondt i magen av hjemlengsel. Men også flere av andre låtene på albumet appelerer til hjertet mitt. Bruken av fiolin, er foruten tekstene, bandets fremste våpen. Noen av tekstlinjene i “Bøgdafolk” er så meg, at jeg nesten ikke tror det. Åpninga på “Småruta Glas” er ikke mindre enn fantastisk, og lover et litt mer rocka album enn det jeg får. Likevel “Bestemor” leverer varene. Jeg kan ikke forstå at det ikke har fått mer oppmerksomhet. Det er på tide å dra Sjuende far frem fra glemselen. Jeg vil kjenne på hvordan det føltes å bli atten igjen. Jeg vil ha Sjuende far i huset tilbake til huset (Beitstad samfunnshus) igjen. Jeg vil danse tett med søteste jenta på lokalet til “Jørgen Hattemaker” igjen. Det er nesten som å være nyforelska – igjen.

Hør “Bestemor” på Spotify: http://open.spotify.com/album/6zG8JOZklEpeQgdq0pvrz7

TV-jåleri

I fare for å kaste stein i glasshus, jeg er temmelig overkvalifisert møkklei av gnålet om HD-kvalitet på sport og filmer som blir sendt på fjernsynet. Vi snakker TV-jåleri. Jeg vet, jeg vet, jeg veeeet, at jeg har en rimelig heftig flatskjerm, med tilhørende HD-mottager og BluRay-spiller. Men jeg har strengt tatt ikke bruk for det. So what om det ikke er perfekt HD-kvalitet på filmen, det er jo den samme fordømte filmen alikevel. Født og oppvokst med VHS (de gode, gamle videokassettene) og dårlige TV-signal, er jeg glad bare jeg får sett alt uten store forstyrelser. Ser jeg en fotballkamp i HD-kvalitet, og noen slår over på vanlig kvalitet mens jeg ikke følger med, så hadde jeg mest sannsynlig ikke lagt merke til det. I hvert fall ikke før langt ut i andre omgang. Når TV2 kom til bygda var vi glade for å i det hele tatt se hva som skjedde på skjermen. Fargene var grelle, og lyden gneldra som en sint hund, men vi hadde i hvert fall to kanaler. Det vil si, noen av oss hadde ikke to kanaler en gang – ikke før pappa tok ansvar og kjøpte parabol. Videokassettene vi lånte fra videosjappa var gjerne så utslitte at halve filmen var skurring. Likevel var det største stas i verden å be kompisene hjem på video, boller og brus. For å ikke glemme tippekampene på lørdag. Signalet fra fotballøya var gjerne så dårlig at kampene kunne minne om en snøstorm med Arne Scheie som kommentator. Tottenham klarte likevel brasene, og Erik Thorstvedt var kongen i mål, selv uten HD-kvalitet. Så nå skal vi liksom klage hvis TV2 ikke sender fotballen i HD-kvalitet? Hør her da, fotballkampen blir ikke bedre med HD. Møkkafotball er møkkafotball uansett TV-signal. Og når du ser film, er du vel egentlig så veldig interessert i å se kvisene på skuespillerne klart og tydelig? Ok, så er det litt heftig med krystallklare bilder, spesielt på naturdokumentarer, men det er innholdet som teller fortsatt, ikke bildet. Det vil det alltid være. Fri meg for gnålet om at ting blir så mye bedre med HD – det blir ikke det! Bli med heller på stadion for å se fotball, så tar jeg deg med på en kino-date etter kampen. For det er uansett der den beste fotballen og filmen hører hjemme. Og foretrekker du en naturdokumentar, så blir jeg gjerne med på en gåtur i fjellet – eller en runde rundt Jådåren i solskinn. Det foretrekker jeg. I dag regner det.

Hårklipp på anbud

Jeg må klippe meg. Helst kanskje barbere meg også. Dette ifølge mamma.
- Vil du ikke ha dame, eller, maser hun om – og tror håret er avgjørende for at jeg har dame, eller ikke. Ikke mine sære og skyhøye krav for hva jeg ser etter hos det motsatte kjønn. Det er Seinfeld-syndromet, jeg finner en feil med alle damer. Ser hun bra ut, skal du forbanne deg på at hun ikke er riktig rett vatra under topplokket. Er hun derimot smart, morsom og kul, vel, da er hun som regel ikke pen nok. Så har vi såklart unntakene som bekrefter regelen. De er som oftest ulykkelig gift med tenåringskjæresten, og har tre barn og stasjonsvogn. I hvert fall her på bygda. En såkalt ferdigpakke om noen år. Til slutt sitter vi igjen med en håndfull perfekte prospekt, som er tapt til urbaniseringens klamme hånd, og som aldri vil flytte på bygda. Bare så det er tindrende klart, jeg flytter da altså IKKE tilbake til byen. Det unner jeg ikke barna mine. Og så tror mamma at det er håret. Kanskje hun har rett? Uansett, dame eller ikke, det er altfor langt nå. Altså håret. Enten ser jeg umåtelig sleip ut når jeg står foran speilet og prøver å fikse meg, eller så ser jeg mildt sagt ut som en tufs. Det er som med damer, jeg blir aldri fornøyd. Derfor er lue et enkelt alternativ om morgenen. Men det er heller ikke populært hos foreldre, slik jeg har forstått det. Takk gud for at det snart er vinter, og legitimt å dra lua over ørene igjen. Men jeg må gjøre noe. Jeg må ta ansvar. Jeg må klippe meg. Neste problem på listen er at jeg så godt som aldri blir fornøyd med resultatet etter å ha vært hos frisøren – og det betaler jeg en formue for. Hvorfor skal jeg betale nesten en halv høvding for noe jeg garantert er misfornøyd med? Jeg kunne selvsagt tatt affære selv, og raket av meg alt, men tror du ikke det var mishagsytringer når jeg gjorde det også? Derfor legger jeg håret mitt ut på anbud. Har du lyst til å ha frie tøyler med håret mitt? Kom igjen da. Jeg spanderer en middag hvis jeg blir fornøyd! I verste fall må jeg rette opp feilen hos frisøren, det tåler jeg. Så alle (dvs av det motsatte kjønn) som har en indre lyst til å leke seg med håret mitt, oppfordres herved til å komme med det beste forslaget på hårklipp. Kanskje er det akkurat du som får æren? Hører du, mamma? Jeg skal klippe meg! Damene vil nok flokke seg rundt meg snart…

Åpent brev til Beitstaddagan-komiteen

Noen ganger føler du deg ekstra stolt av å komme fra Beitstad. Første helga i september var et slikt øyeblikk. Det er slike øyeblikk som gjør at du vet det var riktig å flytte hjem – og forhåpentligvis ga det andre utflytta beitstøinger lysten til å vende hjem. For i hodet og hjertet flyttet vi aldri fra bygda, vi savnet den vi forlot. Derfor vil vi som hjemvendte beitstøinger sende en stor takk til de som sto bak noen flotte arrangementer på og irundt stadion under årets beitstaddager. I løpet av ei fantastisk helg fikk vi forsterket vår tro på at vi har flyttet hjem til verdens beste bygd å bo i. For vi har det i blodet, vi er levende engasjert, og brenner for bygda i vårt hjerte. Da er det med glede vi kan fastslå at vi endelig har fått tilbake de gode gamle beitstaddagan på stadion, eller som Trønder-Avisa skrev – årets kanskje mest sjarmerende martna.

Som barn av åttitallet husker vi godt den ene helga på stadion var et av årets høydepunkt. Beitstaddagan var morsomt og spennende med mange forskjellige aktiviteter – både for unge og voksne. Men arrangementet ble flyttet inn i den nye Beitstadhallen. I sterile og grå omgivelser mistet helga sakte, men sikkert sjarmen. I flere år har vi pratet om at vi savner et årlig arrangement på stadion, pratet om å få beitstaddagan tilbake. I år var helga tilbake – med arrangement på stadion både lørdag og søndag.

For noen år tilbake var Brattmartnan et artig initiativ, og et forsøk på å gjenopplive den årlige helga i regi av Beitstad IL. Men nyvinningen var ikke like tilgjengelig for alle. I år valgte komiteen å flytte arrangementet tilbake til stadion, noe som viste seg å være en genistrek. Søndag mønstret vel tusen sambygdinger og andre interesserte opp på og irundt stadion. Med å flytte ned til stadion fikk vi en intim og hyggelig atmosfære. Det var bedre tilrettelagt og framkommelig for flere grupper av bygdas befolkning, både barn, funksjonshemmede og eldre. Aktivitetene kom nærmere hverandre, og det ble enklere og mer oversiktlig for de forskjellige standene. Noe som et rekordstort antall stands viser. I tillegg var rammen rundt hele arrangementet veldig bra, med et underholdende åpningsshow, musikk fra scenen hele dagen, matservering på flere steder omkring stadion og aktiviteter for store og små. Vi vil applaudere Beitstad IL og komiteen som sto bak Beitstadmartnan 2009 for den beste beitstaddagen på mange år. Vi håper neste års komité tar med seg erfaringene videre, og at vi får et like bra arrangement neste år.

Samtidig vil vi skryte av Beitstad FK som arrangerte fotballcup på stadion lørdag, med påfølgende pub på Bygdasentralen. Med ti påmeldte lag, og over hundre personer på stadion iløpet av lørdagen, vil vi påstå at Kortnebbgåscupen er en turnering som har kommet for å bli. Alle vi har snakket med synes dagen var kjempeartig, og en suksess. Flere grendelag og vennelag stilte opp, med samhold og det å ha det artig i fokus. Senere på kvelden var det klart for en av tidenes pubkvelder på Bygdasentralen, med fullt hus og god stemning.

Beitstadmartnan, Kortnebbgåscupen og martnaspub på Bygdasentralen utgjorde tilsammen noen perfekte beitstaddager – det eneste vi savnet var det tradisjonsrike navnet på helga. Det samme gjorde 120 personer som skrev under på vårt opprop for å få tilbake det originale navnet Beitstaddagan – med stor B. Men dette er flisespikkeri i den store sammenhengen, for det sier vel litt om hvilken suksess arrangementet var, når navnet er det eneste vi har å utsette på det. Vi har fått vår barndoms helg tilbake, og håper våre barn og barnebarn får oppleve den samme stemningen - år etter år. Så til alle som bidro til at årets helg ble en suksess, TUSEN HJERTELIG TAKK. Vi gleder oss allerede til Beitstaddagan 2010!

mvh Håvard Haugan og Jo Kristian Kvernland for Kortnebbgåsas ve og vel.

Pannekaker og valgflesk

Det er faktisk sol. Sol og valgdag. I Trondheim merker man ikke forskjell. Folk haster forbi, på vei mot neste mål. Kanskje er det valglokalet? Sannsynligvis ikke. Jeg hopper inn i bobla, brummer “hold deg fast” til Trine og trykker gassen i bunn. Jeg skal hjem for å stemme. Trine er flittig journalist. Hun skal dekke mitt valg. Jeg velger meg Jådåren.

Vi krasjer nesten før vi har startet. Bare nesten. En sølvgrå sportsbil unnslipper store bulker. En sikker høyremann. En våryr teaterdame vimser over veien, hun har ikke notert seg at det er høst. Den grønne kjolen matcher ikke den røde ullgenseren. Hun stemmer SV. Bilen cruiser nordover. Riktig vei. Blå himmel, det er valgdag. Med Åge på stereoen og bobla i hundre, kjører vi innover Trøndelag. Vi passerer en buss, sånn type kollektivtransport, full av kommunister. De stemmer RV. Rita ruller mot ny ordførerperiode, vi ruller til Nord-Trøndelag.

Vi stopper på rødt. Valgflesket er ferdig stekt. Hjemme venter pannekaker. Valg eller ikke. Jeg gleder meg. Hjemme hos mor og pannekaker er verdt turen. Trine stemmer i. Pannekaker og flesk. Trine foretrekker valgflesk. Vegetarianer. Hun om det. Blåbærsyltetøy hører også til. En gammel mann stamper rundt med stokken sin. Grønn mann er over for lengst. Den gamle mannen er halvveis over. Han stemmer Ap og går videre på rødt. Jeg gleder meg til pannekaker. Malvik er snart tilbakelagt, Jådåren nærmere.

Helltunnellen er skummel og mørk. Jeg er usikker. Hvor havner min stemme? Jeg er usikker. Bobla må ha gode veier. Hjemme på bygda er det hull. Hull i veien. Hull overalt. Senterpartiet har fortalt meg at de ikke liker hull. De satser på veier, og er motstandere av hull. Kanskje går min stemme til dem? I Stjørdal går Sp mot brakvalg. De liker vel ikke hull på Hell heller. Skatval byr opp til flere dårlige ordspill, men nå passerer vi snart Levanger. Jeg ser til venstre, der stemmer ingen Høyre. Levanger forblir Ap-kommune etter dette valget også. Valglokalene har ikke stengt, men jeg vet det likevel.
- Kanskje KrF? En bil har nesten parkert foran oss. Speedometeret på bobla virker ikke, men det går ikke fort. Trine foreslår at sjåføren stemmer KrF. Jeg kan ikke si meg uenig. En utålmodig sjåfør passerer oss i hundreoghelvete. Styla toførti. Han hører nok til hjemmesitterne. I lotto-bygda Verdal kjører de toførti. Styla toførti.
- Sexy det vel. Volvo og mokkasin. Trine ler for seg selv, og mobber den typiske råner. Skiltet sier Steinkjer. Jeg hiver meg på berta og roper hurra. Hjem, kjære hjem.

I Steinkjer har verdens mest populære Ap-ordfører blitt vraket av sitt eget parti. Tabbe. Han hadde garantert blitt gjenvalgt. Ikke av meg, men av alle de andre. Jeg er fortsatt usikker. Sist stemte jeg Venstre. I år – kanskje blankt?
- Hva stemmer du? Trine skal ikke stemme. Hun har falt i mellom to stoler. Hun retter på sitt eget brystparti og flytter på puta. Hun sitter bekvemt på min høyre side. Hun skal ikke stemme Høyre. Endelig atten, men uten stemmerett. Slik er det å være ny i byen. Jeg er usikker. Kyr og grønne enger. Jådåren ligger foran oss. Alltid like vakker.

Jeg savner Det Politiske Parti. De kunne jeg stemt på. En fin måte å vise forakt for systemet på. Og Atle Antonsen som statsminister virker tiltalende. Nå er jeg veldig usikker. Vi svinger opp på gården. Trine hilser. På farmor, Bamse og pappa. Hyggelig. Så tramper vi til valglokalet.
- Nei, du, det. Pappa er usikker på om jeg stemmer korrekt. Kunne ikke brydd meg mindre. Pappa skal ut for å sanke kveg. Politikerne er ferdige med å sanke stemmer. Vi er alle valgkveg. Valglokalet er rett rundt hjørnet. Et esel varsler fare. Alle bilene hilser. Jeg smiler mitt bredeste og hilser tilbake. Jadarheim venter oss. Dagens valglokale. Det er i karsksalen det skjer. Et fenomen i seg selv. Karsksalen, tidligere kombinert barnehage og pøbb. I dag valglokale. I etasjen over har Judas Priest fyrt av sine beste riff, utenfor brøler et esel.
- Ja, nei, det. Den lokale originalen vil ikke fortelle hvem han stemte på. Vi småprater før jeg glir inn mot valglokalet. Jeg kjenner igjen en karakteristisk latter. Der inne sitter tidligere ordførerkandidat Per Tore Bratberg. Han er valgfunksjonær. Vi hilser. Jeg hilser på de to andre også. De kjenner meg igjen. Jeg har glemt legitimasjon og valgkort hjemme. Ikke no’ problem. Her kjenner alle, alle.

Jeg går inn i avlukket. Bak meg stiller Trine spørsmål. Hun er flittig journalist. Jeg er usikker. Tar opp en blank stemme. Ser på den. Den er hvit. Går mot høyre, gir faen i Høyre og plukker opp en blå Venstre. Kanskje det? Jeg legger den blanke tilbake til venstre for Høyre og plukker opp en hvit Sp. Hvit er kommune, blå er fylke. Jeg kan stemme på to parti. Kult. Usikkert ser jeg på Kystpartiet. Hvalbiff har aldri vært godt. Jeg slår fra meg tanken. Bretter den blå Venstre mot høyre og tilsvarende med hvit Sp. Puster ut. Jeg har stått her lenge nå. Det brygger opp til kø bak meg.
- Få opp farta, kyra vente! Folk er stressa. Jeg har bestemt meg. Sp mot hull og Venstre. To parti, et valg. Jeg slipper stemmesedlene i valgurna. Trine tar bilde. Jeg ser bra ut. Fornøyd forlater jeg lokalet. Inn stamper en av bygdas frodige kvinner.
- Må vel gjøre borgerplikta. Småprat er ikke min stil, jeg henger meg på Trine. Vi springer over grønne enger. Tramper i en kuruke og springer videre. Hjemme blir det endelig pannekaker og flesk. Ikke valgflesk.

Min barndoms drømmer

Jeg gleder meg til å bli pappa. Misforstå meg riktig. Selv med fast jobb, trygg inntekt, egen enebolig, stasjonsvogn og katt – det var ikke slik jeg mente det. Men når kornet skinner som gull fra åkrene, og gullukta endelig er tilbake på Lerkendal, da strømmer minnene på. Tilbake til gulldagene. Jeg husker det godt. Det var årets høydepunkt, og noen av mine kjæreste barndomsminner. De årlige høstturene til Lerkendal. Mini tok salto, mens pappa holdt rundt en hoppende glad gutt nederst i klokkesvingen. Det var magisk, det var min første forelskelse, det var Rosenborg. Mini, Gøran Sørloth og litt senere Harald Martin Brattbakk var mine helter – og jeg – jeg var verdens lykkeligste gutt. Derfor gleder jeg meg til å bli pappa. Gleder meg til å ta med en liten guttepjokk eller jente til Lerkendal. Gleder meg til å gi mine egne barn den samme lykkefølelsen. Den lykkefølelsen som formet min barndoms drømmer.

Jeg satt i baksetet, og kunne ikke vente. Turen mellom Steinkjer og Trondheim var inderlig lang.
- Pappa, er vi fremme snart?
Pappa var verdens roligste der han satt bak rattet med pilotbriller og Tom Cruise-looken inntakt. Han kunne skryte av å ha spilt på Lerkendal, og blitt kåret til Beitstads beste av Adressa. Det var en sannhet med modifikasjoner. Beitstad hadde gjestet Lerkendal første runde i cupen. Nils Arne var tilbake på sidelinjen, og Mini var en ny storkjefta nordlending. Det gikk som det måtte gå. Beitstads stødige stopper, Anders Schjefte, var plutselig ikke fullt så stødig, og måtte stoppe Mini med ulovlige midler. Shortsen havnet på knærne, og stumpen til Mini ble blottlagt. Beitstad Hornmusikklag spilte i pausen – med pappa på trompet. Beitstads beste spill ifølge Adressa. Kampen endte med tosifra nederlag, men pappa hadde altså spilt på Lerkendal. Det var unødvendig å fortelle hele historien når han skulle skryte til sønnen. Pappa hadde spilt på Lerkendal, og jeg fikk stjerner i øyne. En vakker dag skulle jeg også spille på Lerkendal. Ta tunnel på en Brann-spiller, og lobbe over keeper. Drømmene kunne ikke bli bedre, der jeg satt på gresset i klokkesvingen og ventet på kamp. Etter kampen tok vi turen til Peppes Pizza, før jeg sovnet lykkelig i baksetet på vei hjem.

Jeg har blitt eldre, og de årlige turene har blitt til fast tribuneplass, men forelskelsen er fortsatt like sterk. Min første forelskelse. Annenhver helg blir en ny trønder forelsket. Forelsket etter sitt første besøk på Lerkendal. Klokkesvingen er historie, og Lerkendal har blitt en moderne storstue for fotball. Men drømmene lever fortsatt hos tusenvis av små gutter og jenter. Drømmen om Ciljan og Ivers. Drømmen om å løpe ut på den grønne matta selv. Kanskje kan drømmene bli virkelighet? Derfor tar Rosenborg drømmene seriøst. Familietribune og familiepark bidrar til å skape en ramme rundt hele kampen, som er perfekt for småbarnsfamilier. For fotballkamper er underholdnig for barn, underholdning for godt voksne, underholdning for evige ungdommer. Fotballkamper er for alle – og det vil det forhåpentligvis alltid være. Snart er det min tur å gi drømmene videre. Jeg gleder meg til å bli pappa. Gleder meg til å gi en liten pjokk stjerner i øyne og vakre drømmer. Og når pjokken endelig sovner med et smil i baksetet på vei hjem, da vet jeg han er lykkelig. Det er jeg også.

Kropp 2009 – finalen

Jeg tapte. Nok om det.

Frykt og avsky på Nordre

Lørdagskveld og ungdomstid. Regnet plasker ned i høstnatten. Folk stimler ihop for å spise søppel og lage kvalm. Trøndelag, du slette tid.

Akkurat no e det regnvær over Trøndelag. I drosjekøen har det vært rolig. Drosjene har stått i kø og ventet på folk. Straks stenger utestedene og køen går sakte over fra dieseldyr til primitive pattedyr på natterangel. Hussain, drosjesjåfør for Norgestaxi, kan fortelle at lørdagene er verst.
- Lange køer ofte skaper frustrasjon, som igjen fører til bråk. Han etterlyser en egen vaktordning i helgene.
- Drosjekø skulle hatt egne “dørvakter”, sier han før han stumper røyken og kjører et middelaldrende par til Heimdal. Det drar seg til i køen. Det e full fart i hele landet i kveld.

00.47: Gikk amok i taxikø. Politiet måtte like etter midnatt natt til søndag rykke ut til en taxiholdeplass i sentrum av Trondheim for å ta hånd om en 27 år gammel mann som hadde slått seg vrang i taxikøen.

En ny drosje glir sakte ned mot køen. Folk presser og krangler.
- Det er min taxi! En ung oppspjåket tenåringsjente lurer seg foran og hopper inn i bilen. Taklyset blir slått av og drosjen kjører videre mot neste destinasjon. Folk banner og køen vokser. Pølselukten fra Narvesen blander seg med spylukten fra en kortvokst mann foran i køen. Han står i fare for å bli nektet drosje. Lenger bak er det Åge som regjerer
- LEVVA LIVET – mens en arg bergenser har sett seg lei på en frekk nordtrønder i køen:
- I natt skal noen på Risvollan dø! Å hærregud kor tøff æ e.

02.08: Sloss i taxikø. En 26 år gammel mann fra Kvål og en 23 år gammel kvinne fra Ler ble innbrakt av politiet etter å ha lagd bråk i taxikøen ved Royal Garden natt til søndag.

Drosjekøen er et oppkok av merkelige folk. Fjortiser, dverger og bergensere.
- Fortell mæ ei skrøne da. Nordtrønderen som skal til Risvollan gir seg ikke. Han er i tergehumør. En sprutrød bergenser koker over. En knyttneve fyker forbi, som i sakte film. Den noe mer spennende setningen: “blodet spruter”, må erstattes med: “han bommet”. Nordtrønderen flirer. Litt av ei skrøne. Skyggene fra lyktestolpene spres utover gata og plasker i regnet. Den kortvokste mannen trampes ned i asfalten. Han gisper og kaver for å ikke drukne i sølepyttene.
- Hjæ.. hjæ. hjælp mæ! æææææh! Han forsvinner under køen. Ingen bryr seg. Den sinte bergenseren slår videre. Nordtrønderen sniker seg unna. På god avstand stopper han og flirer av de uskyldige som blir rundjult. Onkel Politi stopper for å se hva som skjer. Det blir stille. Det eneste man hører er dråpene som slår mot asfalten og lav hvisking.
- Vi har både stengt og flyttet flere taxikøer, sier Jonny. Politibetjent på helgevakt.
- Det ser ikke ut til å hjelpe, bråket bare forflytter seg til neste kø. Han rister på hodet over dørvaktforslaget og påpeker at det er politiets jobb å holde orden i gatene. Tunge stunda e æ redd for at det bli.

02.55: Fyllebråk i taxikø. En mann skal ha slått rundt seg, og flere personer skal ha blitt truffet av slagene. – Politiet så opptrinnet og var raske til å gripe inn, sier en talsmann for Sør-Trøndelag politidistrikt.

En stor drosje kommer ilende til, en såkalt maxi-taxi. Bilen fylles opp med folk som skal til Persaunet, Tyholt, Moholt og gudene vet. Regnet pøser ned. På hjørnet sitter en sigøyner og spiller trekkspill. Tonene forsvinner i fyllerølp og heftige diskusjoner. Ingen er enige. En mann blir støttet opp av sin kjære, men faller pladask og plask over sigøyneren. Folk flirer. Sigøyneren kaster seg etter kronestykkene. Kronestykkene som ruller ut i rennesteinen. Tårene til sigøyneren vaskes bort av regnet. En drosje stopper helt. Det er på tide med en blås.
- Regnet må ta mye av skylda, kan Bjarne fortelle. Med 40 år på baken har han opplevd mange drosjekøer og gir regnet skylda for at det er så mye bråk i kveld. Han stumper rullingsen og starter motoren igjen. Selv om han har opplevd mye rart, går det vanligvis greit for seg.
- Det er alltid noen idioter, men som regel oppfører folk seg eksemplarisk. I kveld derimot. Som ei reise i storm over frådanes hav.

03.40: Laget kvalm i taxikø. En 22 år gammel mann fra Haugesund måtte overnatte på politistasjonen natt til søndag etter at han slo og skallet ned en annen mann i taxikøen. Mannen fikk i dag tidlig en bot på 4000 kroner.

En mørkhudet mann tar en frekk manøver og får en drosje til å stoppe før køen. På breial nordlandsdialekt håner han de andre i køen og rekker finger.
- Jævla utlending, brøler bergenseren. Flere hisser seg opp over hans oppførsel. Noen brøler tilbake. De fleste er glade for at han står fremst i køen og snart forsvinner.
- Trøndera og svartinga, fortsetter bergenseren for å virkelig bekrefte sitt syn på byens borgere og våre nye landsmenn.
- Skal æ fortelle dæ ei skrøne? Råtten fisk! Det e du og fiskebrygga i Bergen det! Nordtrønderen lever fortsatt. Bergenseren ruller over og flyr i flint. Endelig: blodet spruter! Den kortvokste mannen har kommet seg på beina, men blir rammet av et uvær fra Bergen. Det renner blod nedover ansiktet. Nordtrønderen slipper unna. Igjen. Politiet legger bergenseren i bakken. Han brøler. Som ei vårnatt stille og klar.

04.33: To menn måtte tilbringe natten på arresten. De to skal ha vært innblandet i en slåsskamp i en taxikø, der en person fikk en sprekk i venstre øyebryn. Begge måtte tilbringe natten i arresten, og de ble ilagt hvert sitt forelegg på 10.000 kroner.

Nordtrønderen har endelig kommet fremst i køen. Han tilbyr folk som skal i samme retning å dele drosje. Køen har roet seg ned.
- Risvollan neste. Nok en drosje forsvinner ut i natta, som glir over til morgen. Akkurat no står ei gammel dame opp.

(Opprinnelig publisert for gatemagasinet Sorgenfri Trondheim)

En dag som torghandler

Inntil ikke så veldig lenge siden jobba søsteren min som torghandler. Før hun “la opp” og ble barnehagetante, tok jeg av meg “journalisthatten” for en dag og motet til meg og ble med henne på arbeid. Slik gikk det:

08.04: Telefonen ringer. – Vi kjører om et kvarter! En trøtt og sliten Kvernland ruller seg ut av sengen. I dag skal han være torghandler på Namsos for en dag. Det blir jordbær, gulrøtter og knutekål for alle penga. Og mer.

08.20: Grønnsaksbilen, et vidunder av en Peugeot varebil, er fylt til randen med ferske grønnsaker og nydelige jordbær. Det svære skiltet med skriften “Jådårbær” forsvinner sakte bak oss. Sjåfør og grønnsakshandler, Gunn Marit ved navn, plaprer i vei om løst og fast. Jeg bikker mot siden og hviler øyne. Det hadde gjort seg med en kopp kaffe.

08.55: Vi har stoppet på Sentrum Auto i Namdalseid. – Kaffestopp! Gunn Marit hopper ut av bilen og løper inn. Her stopper hun hver dag for å fylle kroppen med varme og koffein. Jeg følger på. Som sagt, det hadde gjort seg med en kopp kaffe. Vel tilbake i bilen plasserer Gunn Marit koppen i bilens eneste koppholder. – Kaffe’n e itj drekkan før på Bangsund. Den e blodig varm, plystrer hun. Bilen gruses i gang igjen. Jeg med en uutholdelig varm kopp i hendene. Prøver å balansere den mellom fotene, men må gi opp. Når vi passerer Sjøåsen klarer jeg ikke mer. Tar forsiktig en liten sup. – Auu! Inni svarteste! Jeg brenner ganen, og søler kaffe utover buksa. – Bangsund, sa æ, ler Gunn Marit.

09.30: Vel framme i Namsos. Vi har levert jordbær flere plasser allerede. Blant annet til hurtigbåten “Namdalingen”, som skal bringe ti kasser jordbær til Rørvik. De spiser jordbær i sommervarmen der også. Muligens med fløte. Før vi rekker å rigge til utsalgsboden har tre kasser jordbær og en bunte nepe gått unna. Salget går som varmt hvetebrød. Det er varmt i lufta også.

10.05: – 150 krona for ett kilo!? En eldre herremann steiler over prisen på moltene. Forklaringa er enkel. Det er en dårlig moltesesong. Uansett, molta selges unna som hakka møkk. De fleste sikrer seg til julaften, noen få påpeker at de skal bruke det som pålegg. Jeg krysser fingra for at farmor serverer moltkrem som ribbedessert i år også, uten at jeg trenger å stresse med å kjøpe de sjeldne bæra. Jeg prøvesmaker jordbæra istedet, og slapper av. Jobben får torghandleren gjøre selv.

11.01: Gunn Marit putter på sitt bredeste smil og bærer en sekk med nypotet fra Frosta inn i bilen til ei søt gammel dame. De fleste kundene er pensjonister. De fleste av pensjonistene liker å slå av en prat. Gunn Marit liker å prate. En fin kombinasjon. – Det er flere som er innom daglig for å slå av en prat, forteller hun. Hun synes det er artig, og gleder seg hver sommer til å møte gamle kjente. Dette er fjerde året i Namsos som torghandler. Kundene kommer i rykk og napp. Gunn Marit smiler videre og betjener de fleste kjapt. Mellom øktene slapper vi av med å slikke sol.

11.45: Salget har roet seg. – Pensjonistene er morgenfugler, sier Gunn Marit og forteller at det er vanlig at hun selger mest fra morgenen av – og de siste fem minuttene. Da kommer visstnok somlekoppene som dryger det lengst mulig. Salget har likevel vært bra frem til nå. Gunn Marit jobber på provisjon, så det passer henne godt.

11.50: Trine, en gammel kjenning og ikke minst dreven toppjournalist fra Namdalsavisa, dukker opp. Hun skal til flyplassen på oppdrag. Jeg henger meg på. Godt med litt avveksling fra grønnsakene.

12.47: Intervjuet med to gutter i sin beste alder er vel overstått. De hadde hatt sin første tur alene bak spakene på et mikrofly. Flyet var snertent, lite og italiensk. “Jomfrutur med italiensk skjønnhet” foreslår jeg som overskrift, i det vi kjører fra flyplassen.

13.10: Tilbake som grønnsaksselger. – Det var jaggu på tide, melder Gunn Marit. Hun må løpe inn på do. Jeg setter meg i skyggen og leser VG og tar en slurk cola. Coca-Cola på boks. Det er den som er best. Jeg slipper unna både vanskelige kunder og hyggelige kunder. Gunn Marit kommer alle i forkjøpet. Kjapp i kjeften – kjapp på do. – Savna mæ, sier hun med et glimt i øyet, og setter seg til rette på den selvbygde krakken. Tomme grønnsakskasser kan brukes til så mangt.

14.30: Det har vært jevnt rolig den siste timen. En kunde var innom for å skryte av knutekålen. – Dem er god, ja? – Ja, jeg er helt frelst. Gunn Marit er fornøyd. – Det var jeg som tipset han om kålen. I mellomtiden har jeg lurt meg til en kopp kaffe i Namdalsavisas redaksjonslokaler. De ligger bare et steinkast unna. – Du får ta kontakt når du vil ha skikkelig arbeid, er den muntre meldingen fra nyhetsredaktøren. Jeg drikker kaffen, smiler og ler litt. – Jobber ikke med tre på tredje, tøyser jeg tilbake.

15.15: Vi pakker sammen. De omtalte somlekoppene dukker opp. De siste jordbæra blir solgt unna, før alt endelig er ryddet vekk. Gunn Marit tar kassaoppgjøret. Hun er fornøyd med dagens salg. Lønnen er fin på de beste dagene. En OK minstelønn redder de dårlige. Gunn Marit kommanderer meg rundt og mener det er på tide at jeg gjør noe nevenyttig. Jeg bærer saktmodig ene bordet inn i bilen.

16.30: Jeg hopper av bilen og sier takk for i dag. Lurer med meg et ekstra jordbær, og setter kursen for stranden. Må slappe av litt. Har tross alt sett på folk som har jobbet hardt i dag.

Forfriskende nattbad

Hver søndag hopper kremen av ungdommen i Beitstad på sjøen. Bokstavelig talt. Det startet som en eplekjekk kommentar, og endte opp som en finfin tradisjon – for vi har starta Beitstad Nattbaderforening (BNF). Kun for skikkelige hardhausa og søte jenter. Vi er ikke redde for badetiss og frosne tær, men hopper i det med latter og god stemning. Vi stuper, svømmer, dytter, plasker, kaster hverandre i vannet og oppfører oss som små barn. I tillegg er det fullt av halvnakne, sexy kropper av begge kjønn tilstede. Kan det bli bedre?

Så fra nå av er alle som har lyst til forfriskende nattbad velkommen på Tørre hver søndagskveld – om du så kun er på nattbadbesøk, eller vil bli tatt opp i den eksklusive foreningen. Vi bader til det blir for kaldt, det vil si sånn ca. en gang i august. Velkommen.

Kropp 2009

Nå har jeg inngått et veddemål alle mener jeg er dømt til å tape. Men helt saklig, jeg vinner. Konkurransen er enkel: Hvem har det beste vaskebrettet, eller six-pack om du vil, før Steinkjermartnan i august. Du vet, sånn alle drømmer om å stille med når badesesongen starter. Men når de fleste trekker til stranda, meg inkludert, stiller vi i samme bleike vinterkroppen som før. Vinteren har vært lang, og motivasjon dårlig. Bedre lykke neste år. Slik ble det i år også, så nå er mitt utgangspunkt ekstremt dårlig. Bare hør her:

1. Jeg nekter å besøke et treningsstudio.
2. Mine konkurrenter er ganske veltrente og fitte.
3. Jeg har en halvdvask og smålubben kropp. Men sexy!
4. Det er under en måned igjen av konkurransen.

Veddemålet ble inngått etter noen få pils, sjølsagt, i slutten av juni. Sigrid (konkurrent 1) utfordret meg, Maria (konkurrent 2) var sikker på å vinne – selv om hun bestandig har tapt mot Sigrid tidligere. Min eminente plan var å løpe som en tulling for å komme i form til St. Olavsloppet (se forrige blogginnlegg), for deretter kjøre løpet helt ut til august. Planen ble gruset. Den ble gruset noe så innihampen grundig også. Først dro jeg på en ukes impulstur til Ayia Napa. Ikke akkurat en treningsleir. Jeg kom hjem med absolutt alle symptom som finnes på svineinfluensa, og var liggende en hel uke med 40 i feber. St. Olavsloppet gikk til helvete, og sist uke hadde jeg besøk av to kompiser fra Sverige. Det nærmeste vi var trim var å gå noen få kilometer på fjellet. Nå sitter jeg i sofaen og har absolutt ikke lyst til å trene. Jeg vil se film. Ergo er jeg i skrivende øyeblikk i mitt livs verste form, bare det er en prestasjon i seg selv. Bare spør fotballtrenerne jeg har hatt opp gjennom årene. Men helt saklig, jeg vinner. Jeg skal ta meg sammen. Jådåren skal få se et lyn løpe langs vegene, et lyn mot et perfekt vaskebrett. Jeg skal bare se denne filmen først, så kanskje i morgen. Eller på tirsdag.

PS: Jeg spanderer en kasse øl på vinneren. En vinnvinn-situasjon, i og med de to andre ikke liker pils. Hihi.

Blodslitet

Nok en gang har jeg blitt lurt til å delta på St. Olavsloppet. Så onsdag er jeg klar for å dø, i mellomtiden kan jeg minne dere på hvordan det gikk i fjor:

Hvert år deltar over 5000 spreke folk i det som blir kalt verdens vakreste landeveisstafett: St. Olavsloppet mellom Trondheim og Østersund.

Jeg kunne ikke være noe dårligere, og tok turen over grensen. Det som ventet var bekreftelse på elendig form, ei brennende sol, syke svettetokter, krampe og ei evig støvsky. Velkommen til helvete, men Gud så artig.

For hva får flere tusen gale trøndere og svensker til å pine seg igjennom flere mil med løping – som oftest i steikende varme?

Lenge før start: Klokka er altfor tidlig. Jeg er allerede påkledd og klar for å reise til Sverige. For å løpe – løpe langt! Ikke vet jeg hvorfor. Formen er elendig. For et par dager siden holdt jeg et knapt kvarter, før jeg måtte byttes ut i en fotballkamp. På laveste nivå! Men først flere timer i bil. I bil for å senke nivået på lag nummer 80. Beitstad IL. Dette blir bra. Veien over svenskefjellet er mildt sagt elendig. Bilen putrer frem i knapt 20 km/t. Jeg er ganske sikker på at de beste lagene vil løpe fortere langs disse veiene. Jeg skal løpe fra Tännforsen til Bodsjöbränna. Kort distanse for de erfarne lopperne. Altfor langt for meg.

Før start: Ved vekslingsområdet løper folk rundt som gale – før start. Oppvarming kaller de det. Jeg har ingen planer om å slite meg ut før start i hvert fall. Tøyer litt på beina og prøver å se kjekk ut. Usikker på om det fungerer. Solen varmer nok. Mer enn nok. Jeg spiser en banan og er imponert over idrettsgleden alle rundt meg viser. Har de glemt det kommende blodslitet? Lagkapteinen ankommer – lettere stresset. – Du har kommet deg hit ja. Flott. Lykke til, sier han til meg kjapt. Han jeg skal veksle med er i anmarsj. Jeg gjør meg klar. Tvi-tvi.

100 meter: Dette går jo bra. Og allerede en vannstasjon. Dette blir som en søndagstur i parken. Bretter opp t-skjorten så jeg får litt farge. Dropper vannet. Kommer vel mange flere. En eplekjekk gamling løper fort forbi meg – han får vel kjenne det senere. At han ikke har lært på de 21 foregående loppene. Jeg koser meg i naturskjønne omgivelser.

1 km: I flere minutt har jeg løpt og løpt og løpt, men aldri kommet fram til det første kilometer-skiltet. Må da være tidenes lengste kilometer? Jeg trenger vann – det er varmt. Folk løper forbi – akkurat som det skulle vært en søndagstur i parken. Svetten siler og jeg begynner å skue etter neste veksling. Ingenting å se. Bare landevei, landevei og atter landevei. Jeg angrer allerede.

2 km: Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Stabler det ene benet foran det andre, og prøver å holde meg i gang. Ca. 150 lag deltar på årets lopp. Jeg tror alle har passert meg snart. Nei, farsken – der passerte ei tolv år gammel jente også. Hvor er vannet? Og hvor er veksling? Jeg vil hjem.

2.3 km: Endelig vann. Lagkaptein står og venter med både svamp og vann. To sekunder i himmelen før helvete fortsetter. Motiverende rop er neste. – Dette går bra. Ikke langt igjen nå! Liksom.

3 km: Folk står langs veikanten og heier lagene fram. I mitt tilfelle tenker de vel stakkar – i det jeg sliter meg forbi dem i slow motion. Lyden av kubjelle har aldri vært så forferdelig. Skal det der liksom være motiverende? Skolissa på høyre fot må knytes. Fem sekunder ned på kne. Nok til å stivne. Det var det som manglet. Støvskyene langs veien begynner å bli uutholdelige. Jeg må ha mer vann. Hvor er alle vannstasjonene?

3,7 km: Jeg passerer en som ligger i grøfta og spyr. Noen har det verre. Heldigvis.

4 km: Jeg har mistet følelsen i beina. I frykt for å falle tør jeg ikke stoppe å bevege beina.

5,8 km: Folk har lagt inn langspurt tydeligvis. Suser forbi. Da er det vel veksling like rundt hjørnet, vil jeg tro. Dette har ikke vært så ille uansett. Jeg overlevde i år også.

Litt lengre: Jeg trodde veksling var like rundt hjørnet. Har mistet på sted- og tidsans. All energi brukes på å sakte, men sikkert løpe fremover. Selv om ordet løpe i denne situasjonen er en fornærmelse mot alle som faktisk løper. Hever armene og presser frem et smil til alle som roper “Heia, Heia!” etter meg. Var ikke veksling like rundt hjørnet da?

Enda litt lengre: Seriøst! Hvor er veksling? Det kjennes ut som jeg runder mil nummer to snart. Hva har de lurt meg med på… pliiis. Jeg vil hjem.

Veksling: Folk. Mye folk! Da nærmer jeg meg virkelig. Jeg girer opp, har bittelite ekstra å gi dem siste par hundre meterne. Jeg passerer min andre løper. Han som passerte meg for tyve sekunder siden. Endelig ser jeg veksling. Løper det jeg er mann om. I det fjerne hører jeg speaker roper opp lag nummer 80. Beitstad IL. Han jeg skal veksle med står klar. Overlever jeg femti meter til?

Etter veksling: Fikk jeg vekslet? Jeg husker ingenting. Ligger i gresset med krampe i begge ben. Puster og peser som en gammel hval. Dette kan da umulig være bra for kroppen… Aldri mer!

Lenge etter veksling: Dette var da moro! Om jeg stiller neste år? Selvfølgelig. Kan da vel ikke gå glipp av sommerens høydepunkt. Det er jo tross alt verdens vakreste landeveisstafett. Bli med på eventyret du også!

www.st-olavsloppet.no

Burger – jådårstyle

Jeg lovet forrige uke å blogge dagens middag. Ettersom det ble sol og perfekt vær, så måtte grillen frem. Til middag ble det sjølkomponert burger – og her er oppskriften på en fin kveld for to personer:

Dette trenger du:
400 g kjøttdeig
Mye spennende krydder (minst fire spiseskjeer)
Hoff Pommes Frites-krydder
Olje til steking
En pakke salatblanding
Norvegia, eller annen ost
To tomater
Hvitløkdressing (heimlaga)
Fire burgerbrød

Slik gjør du:
1. Bland sammen kjøttdeig og krydder i en bolle. Ferdige krydderblandinger fungerer bra.
2. Form burgere og pensle dem med olje, før du steker dem på grillen. Krydre burger under steking med Hoff Pommes Frites-krydder.
3. Varm brødet lett sammen med noen skiver ost.
4. Legg burgeren i brødet sammen med hvitløksdressing, salat og tomatskiver.

Nytes helst med en kald pils.

Sitter vi igjen på nittitallet?

Kjære nordtrønderske medjournalister og redaktører, hvorfor kvitrer dere ikke? Med få hederlige unntak er nordtrønderske journalister nesten fraværende på nye sosiale medier som for eksempel Twitter. Hvorfor er Bernt Olufsen på Twitter, men verken Arve Løberg eller Svein Karlsen? Hvorfor kan jeg ikke følge Johan Arne Moen, når Anders Gievær kvitrer daglig?

Det siste halvannet året har sosiale medier snudd opp ned på mediehverdagen vår. I dag er “alle” på Facebook, men den store snakkisen for tiden er Twitter. Twitter vil nok aldri bli allemannseie på lik linje med Facebook, men heller brukt av spesielt interesserte. Men tjenesten er i sterk vekst, og den vil ta av når valgkampen nærmer seg, og ikke minst, når kjendisene oppdager potensialet. Den nye delingskulturen og brukerstyrt innhold er i ferd med å ta over som den primære nyhetsleverandøren i de trønderske hjem. En vanlig nettbruker har ofte tilgang til den samme informasjonen som de som sitter i de forskjellige redaksjonene. I dag kan jeg plukke opp ferske nyheter bare minutter etter de oppsto, samtidig som jeg selv kan delta med mine egne bidrag. Et relevant eksempel for oss i Nord-Trøndelag er raset i Namsos. Den første twitter-meldingen om raset kom bare ett kvarter etter selve raset, og en god stund før noen nettaviser hadde meldt om nyheten. Dette på tross av nord-trøndernes manglende tilstedeværelse på Twitter. Og utviklingen vil bare fortsette.

Twitter er i mine øyne et fantastisk verktøy til å følge med og delta i samfunnsdebatten. Jeg har for eksempel aldri fulgt så godt med på de forskjellige partienes landsmøter som i år, og det uten å oppsøke informasjonen aktivt. Den har jeg fått automatisk fra de profilene på Twitter jeg har valgt å følge med på. Ting jeg plukker opp via Twitter og diverse blogger blir en del av en konstant strøm av informasjon mellom meg som leser og deg som bidragsyter. Her kan jeg kommentere i sanntid debatter, utspørringer etc – og skape debatten og samtalen med politikere, partier, kommentatorer og mediefolk. Her har nordtrønderske mediehus en utfordring. Det som står i papiravisene, har lenge vært gammelt nytt for de som sverger til nettaviser. Nå er det som står i nettavisene gammelt nytt for de som behersker mulighetene de nye sosiale mediene gir oss. Den nye mediehverdagen krever kunnskap både om nye journalistiske verktøy og om nye måter å kommunisere med lesere og publikum på. Vi må utnytte de mulighetene teknologien gir oss, til å ta samfunnsoppdraget på alvor og lage enda bedre journalistikk.

Misforstå meg riktig, Twitter og andre sosiale medier er ikke ett magisk verktøy som vil redde ærverdige mediebedrifter fra den fryktede avisdøden, og den viktigste egenskapen til en journalist vil fortsatt være nyhetsteft og formidlingsevne. Men sosiale medier kan være et veldig nyttig verktøy og godt supplement for journalister (og andre som jobber innenfor media, reklame og markedsføring) om det brukes riktig. Mediehusene må ta innover seg at de nye sosiale mediene har forandret måten vi oppsøker nyheter på. Det er ikke bare Twitter, det er en hel ny verden der ute. Der flere nordtrønderske politikere har funnet veien til Facebook og Twitter, sitter journalistene igjen med lua i hånda. Jeg frykter at mange journalister blir akterutseilt på grunn av at de er redde for nye trender. Nordtrønderske redaksjoner og frilansjournalister bør ta innover seg at fremtiden er her. Dere kan ikke lenger gjemme dere bak bylinebildet, men komme frem i hverdagen. Møt leserne deres, og snakk med dem.

En journalist som bruker de nye verktøyene aktivt i jobben, og som er tilgjengelig via e-post, kommentarfelt og diverse sosiale medier vil få tilgang på ett stort nettverk som kan gi nyttige innspill, nye vinklinger og korrigere feil i artikler. Om du som journalist bruker disse verktøy riktig, vil du etterhvert bygge en personlig relasjon til de som bidrar med tips og innspill. En leser som opplever å bli tatt på alvor vil sannsynligivs henvende seg til deg neste gang han eller hun har et nyhetstips, eller interessant informasjon. Hvis du følger de riktige personene, det vil si de som kvitrer om det du synes er interessant, har du en unik database med lenker som du aldri ville funnet fram til selv. Interessante saker og nye vinklinger dukker stadig opp, og du kan følge de mest aktuelle ved hjelp av såkalte #hashtags, (følg diskusjon om nordtrønderske journalister på Twitter her) det fungerer mer som en RSS-feed, bare den tar det til nye høyder og du blir oppdatert før noen medier har fortalt omverdenen om saken. Som publiseringsplattform fungerer de nye sosiale mediene som en ny distribusjonskanal der man kan lenke saker til de respektive nettaviser og tiltrekke seg nye lesere. Personlig har jeg vært flere år på Facebook, men først det siste året har jeg lært meg å utnytte potensialet som en publiseringplattform i jobbsammenheng. Det er påfallende hvor få av journalistene jeg er venn med på Facebook som bruker profilene sine aktivt i markedsføring, med tanke på at man enkelt kan nå hundrevis av ekstra lesere med få tastetrykk. Glem maset med å sende lenker på dine egne saker til andre nettsteder som feks SOL.no for å få verdifull trafikk til siden din. Dette markedet har Facebook og Twitter tatt over. Samtidig er det viktig å ikke bedrive det publikum vil oppfatte som spam. Trønder-Avisa og Adresseavisa har en egne klienter på Twitter som spyr ut alt som legges på nettsidene. For meg fungerer dette som et uromoment, og jeg velger å ikke følge dem. Namdalsavisa og NRK Trøndelag derimot balanserer denne newsfeeden bra, og blir fort mer interessant å følge.

Mange skjønner ikke hva som er så spesielt med Twitter, og jeg skal innrømme at jeg var skeptisk selv i starten. Men mulighetene er uante, du må bare oppdage de. Du må være tilstede og lære å bruke det, før du ser verdien i det. Det kan ta tid, men jeg lover at det vil lønne seg. Selv er jeg en meget fornøyd kvitrer, min eneste frustrasjon er at mitt informasjonsbehov fra hjemfylket ikke blir tilfredsstilt. De som kan gi meg denne informasjonen henger etter. Så min oppfordring til nordtrønderske journalister er: Hopp i det! Prøv Twitter aktivt i en uke, oppdater status flere ganger om dagen, legg stadig til nye interessante folk å følge, og ditt syn på kommunikasjon vil bli forandret til evig tid. Lykke til.

Dere finner min profil på Twitter på http://twitter.com/jortski – andre nordtrøndere det kan være verdt å stifte bekjentskap med er @rogerrein, @fuglum, @susannebratli, @vibekearntzen, @trinesg, @ivarvigdenes, @christinarams, @maritarnstad, @ungint, @adressaharry og gutta bak @SmartMediaAS. Listen vil forhåpentligvis bli mye lengre.

Diskusjon på Twitter om fraværet av nordtrønderske journalister #ntjournalist: http://twitter.com/#search?q=%23ntjournalist

Anbefalte nettsider/blogger om det samme temaet:

Paradigmeskifte i marekdsføring: http://suongir.blogspot.com/2009/05/paradigmeskifte-i-markedsfring-og.html

En fin innføring i Twitter: http://idaaalen.wordpress.com/2009/04/06/twitter-er-som-et-middagsselskap/

Twitter som journalistisk verktøy: http://www.slideshare.net/Sandvand/twitter-som-journalistisk-verkty

Svaret som endret journalistikken: http://tekniskbeta.no/svaret-som-endrer-journalistikken/

Om ti år, som det var i går

Det er så mye mas, men jeg er klar nå. Jeg er klar for å kutte båndene. Båndene til mor og far. Jeg er gammel nok nå. Flytte hjemmefra. Etablere meg. Etablere. Et skummelt og ekkelt ord. Snart sitter jeg der med Volvo stasjonsvogn og tapt frihet. En baby som krever sitt, i en liten enebolig i et lite byggefelt. Slik tenkte jeg for litt over et år siden. Nå er hele verden snudd opp ned. Det viktigste jeg gjorde denne helga var hagearbeid. Hvem hadde trodd det?

Som ung og student har du ingen bekymringer. Lever fra hånd til munn. Studielånet, kveldsjobben, sommerjobben. Ingen forventer at du skal gjøre noe permanent ut av det. Betal husleia og semesteravgifta. Bruk resten på pils. Plutselig er alt over. Folk forventer noe av deg. Du har blitt voksen. Første bud; skaff deg eget krypinn. Det vil si; klipp deg, skaff deg jobb, og så eget krypinn. Men; hva, hvor, hæ? Du kan ikke noe om boligmarked og huslån. BSU-pengene forsvant på en fuktig sydentur, og lånekassa krever snart en halv million fra deg. Akkurat i det du har gitt opp, så står du plutselig der og velger farge på gardinene. Men aller helst skulle du snekret stakittgjerde. Og tiden går.

I godstolen sitter en mann i tredveåra og leser dagens avis. Han virker kjent. Han har grått hår langs tinningen. Utenfor huset er det barneskrål. På et lite kjøkken, med laminatgulv og søte blondegardina, vimser ei pen husmor rundt og roper barna inn.
- Middag!
Far legger fra seg avisa, og hever øyenbrynene. Det er vår i Filialbyen. På gulvet er det møkk etter ivrige barneben. Barneben på tur inn. Inn til mors kjøttkaker.
- Pappa, i morgen skal du lære meg å sykle…

Danse mot vår

Alle sansene leker seg nå. Smaken av utepils på terrassen. Lyden av humleflukt på plena. Lukta av brent løv i nabolaget. Synet av lettkledde damer langs veien. Følelsa av stekende sol mot kroppen. Er det rart jeg blir våryr?

Jeg vil danse mot vår.  Kjenne hud møte hud…

PS: I kveld knuser Tottenham ett bedritent lag fra Manchester og redder spenningen i serieinnspurten i Premier League. God helg!

Knuller for verdens beste bygd

Fine ord er vel og bra, men jeg må kanskje gjøre noe selv også. Så til sommeren skal jeg og gutta boys på Beitstad snekre pøbb. På kvisten på Bygdasentralen er det muligheter for en fin og intim atmosfære. Jeg gleder meg allerede til å donere bort RBK-skjerf for å ha på veggen og stå bak bardisken på dugnad. Det blir en glede å tappe øl til alle hyggelige “besstøinger” som stikker hodet innom. Så håper vi på dominoeffekten, hele Beitstad i dugnad. For det er greit med gode ideer, men det må vises handlekraft også. Eller som Ella Utøy sier i diktet “Ho bestemor sin livsvisdom”:

Livet,
sa ho bestemor,
livet, jenta mi,
er nok ikkje berre orgasme.
Det skal knullast òg.

Det er en oppfordring folkens. Beitstad – verdens beste bygd!

Beitstad – verdens beste bygd

Store ord, men i hjertet mitt er det en sannhet. Jeg er stolt av å ha vokst opp på Jådåren. Jeg er stolt av å bo på Jådåren. Som nylig tilbakeflyttet ungdom, etter sju års omflakkende tilværelse ute i den store verden, har jeg med meg mye inspirasjon i bagasjen hjem. Beitstad har en unik beligghenhet i forhold til fjord og fjell. Hvorfor ikke utnytte Trøndelags eneste vestlandsfjord bedre. Når man bor ni måneder på en båt i Middelhavet; blir man forelsket i sol, båtliv og ville middelhavsfester. Beitstadfjorden vil aldri bli Middelhavet, men hvorfor ikke legge til rette for et yrende strand- og båtliv. Hva med egen gjestebrygge for båter, kiosk og kanskje pøbb eller bryggedans? Når man går langs den idylliske strandpromenaden i Arinaga, Spania, daglig i et år tenker man, hvorfor ikke lage egen gangvei langs sjøkanten, fra bensinstasjon til Tørret. Når det er ballbinge i nabolaget ditt i Trondheim, hvorfor ikke på Jådåren? Og hvorfor har vi ikke en fast gang- og sykkelsti med gatelys fra Steinkjer til Beitstad. For selv om Beitstad, og i særdeleshet Jådåren, allerede er verdens beste bygd – så kan vi bli bedre.

Det er veldig mye positivitet i bygda. Ungdom flytter hjem, en av landets fineste skoler er under oppbygging, både kortsiktige og langsiktige planer for vegtraseen er under behandling, ny flott og stor barnehage er tatt i bruk, vi er i norgestoppen som landbruksbygd og det er ett yrende korps-, kor og idrettsliv i bygda. Men, hvorfor har vi ikke et juniorlag i fotball, hvorfor holder bygdefestene på å dø ut, hvorfor stiller ikke folk opp når det er snakk om dugnad og styreverv, og hvorfor er det ikke ballbinge på Jådåren? Jeg vil ha ballbinge på Jådåren! Jeg tror tilhørighet og samhold er svaret. Tilhørigheten til bygda er ikke hva den var før i tiden, verden blir mindre, og ungdom har en ny måte å leve og bo på. Hvorfor ikke utnytte dette til vår egen fordel? Hvorfor ikke ta verden til bygda – istedet for å oppsøke verden selv.

Nord-Trøndelag fylkeskommune har en visjon som lyder “Her alt e mulig – uansett”. Det er ikke bare fine ord på et stykke papir. Alt er mulig – uansett, også på Beitstad. Vi må bare ville det nok. Mange på Beitstad har både vilje og lyst – om vi står sammen vil vi være med å forme bygda og vår eget liv slik vi selv vil. Spesielt ungdommen må stå fram – det er vi som er fremtiden. Et eksempel på at alt er mulig finner vi i nabobygda vår. Malm. Utskjelt og forhatt. For få år skjemtes ungdom over å komme fra Malm, selvmordsraten var skremmende høy blant ungdom. I dag derimot er negativitet snudd til det positive. Folk slår seg på kassa og sier de kommer fra Malm. Gruvespelet “Eplene i Messehagen”, samlet bygda på en helt unik måte. Alle lag og foreninger samarbeidet om å få til tidenes happening i den lille bygda. Alle snakket om Malm. Etablering av egen lokalavis har tatt vare på den nye stoltheten, og tar bygda et steg videre. Malm viser oss at dugnadsånden ikke er død – og at det å gjøre ting i felleskap for bygda skaper både tilhørighet, samhold og stolthet.

Vi må finne noe å være stolt over. Finne noe vi står sammen for. La oss hoppe i det – la galskapen starte. La oss sette opp sirkustelt og arrangere ølfestival! Eller kanskje kortnebbgåsfestival første helga i mai? Hva med invitere det svenske bikinilandslaget til Beitstaddagan, eller bygge skitrekk i Dalbygda? Noen må gå i bresjen for et Amund B. Kvam-museum! Jeg skal bygge om Filialen til en sexy pøbb med atmosfære, og løpe Støla rundt baklengs og naken – til inntekt for kortnebbgåsas velvære. Ingen idé er for liten, ingen idé er for stor. Sammen skal vi bygge luftslott, så får vi se om det kun blir ei barhytte. Men vi får håpe det ender opp i en enebolig og helst i ett rekkehus.

For det var hit jeg flyttet – og det er her jeg vil bo.

Biblioteket, baby

Jeg går inn. Jeg spør:
- Har dere denne boken?
Damen rister på hodet. Jeg går ut. Det regner. Jeg går inn igjen. Ble bløt. Rister av meg vannet. Som en hund. Folk som går forbi meg blir bløte. Ser stygt på meg. Jeg skuler tilbake. Tar på meg solbrillene. Ser kul ut. Med solbriller. Slike som Tom Cruise hadde. Top Gun. Og far. Ferietur til Sverige. 1989. Far var Tom Cruise med bart. Veldig åttitall. Kjekk kar. Som meg. Jeg går mot hyllene. Journalistikkbøker. Hvor finner jeg slikt. Jeg går tilbake. Spør damen igjen.
- Har dere denne boken da?
- Hylle 70!
- Kult!
Jeg går. Hylle 70 ligger oppe. Trappen svinger seg opp. Jeg svinger meg i trappen. UFO. På hylle 70 finner jeg bøker om UFO. Og journalistikk. Jeg leter. Finner ikke. De er visst utlånt. Bomtur. I hjørnet leses dikt. Mannen tygger på brillene sine. Han har lest dikt. Tygger litt mer. En snobbete kulturdame svinser forbi. Blomster og applaus. Mannen tygger litt til. Han ser bekymret ut. En sliten mann halter seg mot oss. Han lukter. Bæsj. Tydelig uteligger. Kraftig bæsj. Jeg viker unna. Kvalm. Jeg går ut. Det regner. Jeg lar vannet skylle nedover meg. Fjerner lukta av bæsj. Jeg går inn igjen. Søkkvåt. Finner en benk. Setter meg. Er lei. Lei. Mannen med bæsj kommer ned trappen. Jeg rømmer. Finner en stol langt bak i lokalet. Leser en bok. Gamle bilder. Oldefar. Oldefar i en bok. Oldefar var sterk. Det sier farmor. Farmor vet alt. Farmor var født før krigen. Da alt var sort-hvitt. De vet alt. Jeg legger fra meg boken. Tenker på farmor. En klok gammel dame. Slik vl jeg også bli. Ikke gammel dame. Klok! Klok gammel mann. Med kritthvitt hår. Jeg skal gå med sixpence. Og spaserstokk. Spaserstokk ikke minst. Det blir bra. Barnesnakk. Masse barnesnakk. En gjeng barnehagebarn ler seg forbi.
- Pappaen min er sterkere en pappaen min!
- Nehei!
- Joho!
- Nehei, pappaen min er sterkest i hele verden!
- Pappaen min er sterkere enn sterkest i hele verden!
- Nehei!
- Joho!
De har på seg gule refleksvester. De skal sikkert kjøre bil. Hvilken far som er sterkest diskuteres videre. Videre ut i regnet. Jeg smiler. Ler litt for meg selv. Ser mannen som lukter bæsj. Går i motsatt retning. Inne i hjørnet er det symøte. Gamle damer. Noen sier hysj. En middelaldrende mann leser ivrig. I en glanset bok. Legger boken fra seg. Klarer ikke å la være. Leser igjen. Mitt liv. En feminin mannsperson gliser fra forsida. Ekkelt. Jeg kommenterer opptrinnet. Mannen virker brydd. Klapper igjen boken. Vil ha seg frabedt slike beskyldninger. Jeg ler. Mannen på forsida smiler. Synsbedrag, men han smiler tydelig litt ekstra. Mitt Liv. David Beckham.
- Fæl fyr.
Middelaldrende mannen snakker for seg selv. Jeg går. Rister på hodet. Småler for meg selv. Mannen som lukter bæsj kommer plutselig igjen. Jeg springer. Ned trappen. Rapper med meg en bok i farta. Har funnet min bok. Min bok. Forvaltningsloven. Extended version. Med kommentarer. Spennende. Drar lånekortet. Smiler til damen bak disken. Smiler tilbake. Hadde hun vært førti år yngre. Går ut. Det regner. Går hjem. Låser meg inn. Tørker meg. Henger jakka på plass. Roter i kjøleskapet. Spiser. Ler av fjernsynet. Tannpuss. Smiler trøtt til speilet. Legger meg til å lese. Tørt. Kjedelig. Faenskap. Kaster boken i veggen og banner. Hvisker til meg selv:
- God natt.

Vi ska’ slukke Brann

På søndag har jeg en hot og sexy date – med mitt kjære RBK. Best av alt – min favorittmotstander på Lerkendal er tilbake, Brann. Det glade 90-tall gir mange gode minner; jeg bare nevner 9-0, 10-0 og Harald Martin Brattbakk. De senere årene har Sapara bidratt ett par ganger, spesielt en regntung høstdag i Bergen 2006. RBK vant seriefinalen på Brann Stadion – og seriegull nummer 20 ble sikret. Da var det godt å være trønder i vestlandshovedstaden. Endelig er det klart for Rosenborg – Brann på Lerkendal igjen, og undertegnede gleder seg som en liten unge. Nå er det ikke Geirmund Brendesæther som skal fintes på rumpa av Harald Martin, men en eller annen islending som skal lures trill rundt av Ciljan, som legger inn på første, der Ivers nikker ballen i nettet. Sapara følger opp med ei etterlengta frisparkperle, før Tettey bomber inn årets tredje mål på overtid. Ett vådeskudd fra omkring 16 meter – og Kjernen synger:

Et bilde tå’n Ivers,
nån krona fra a mor,
et kart som vise fram; kor du kjæm fra på jord.
To lysholmer og ei RBK-skjort.
Det e alt det du træng for å få te nå stort!

Det blir en vakker, vakker søndag. Vi sees på Lerkendal.

Langt hår

Selvfølgelig måtte det bli en del kommentarer etter overskriften på forrige blogginnlegg – “Klipp håret – og jobben er din”. For de som ikke vet hvem jeg er, eller ikke har møtt meg på ett år: Håret begynner å vokse til igjen – og mamma er på krigsstien. Selv om å bli avbildet i Trønder-Avisa med huv (les: lue på bokmål) visstnok er verre ifølge pappa. Jeg tar av meg huva når jeg spiser. Sjefen (altså ikke pappa i dette tilfelle, men Roger Rein, informasjonssjef i Nord-Trøndelag fylkeskommune) startet arbeidsuka med muntre “jeg ser at du er i fast arbeid nå – hehe”, før en kollega fulgte opp med “han sparer for å få lov til å bli med på konferansen Kvinners Arena”. Tredagersskjegg til tross. Uansett, Rita Jeanette Dolmseth og Anne-Britt Lind Storli, jeg husker vel ikke særlig feil om dere lovte meg en gratis klipp i bytte mot at dere fikk gjøre hva dere ville med håret mitt? Kanskje på tide at dere snart slår til på den?

Ellers hadde jeg gleden av å få oppleve kremen av nord-trøndersk ungdom på kloss hold denne helga. En våryr og sprudlende nettredaksjon dokumenterte helga og alle minnene finner dere på http://ungint.no/ukm. Takk for ei super helg.

Klipp håret – og jobben er din

Hva kan en halvstudert røver, som knapt var tilstede på skolen, lære unge lovende journalistspirer om hvordan du stiller best forberedt til overgangen fra studietid til arbeidsliv? Det lurte jeg også på – men med mine egne erfaringer som bakgrunnsteppe holder jeg i dag foredrag for unge og lovende journaliststudenter. Dette er bloggversjonen. Min egen overgang var veldig flytende. Ved siden av studiene har jeg alltid jobbet veldig mye, og det siste året av studietiden jobbet jeg 100 prosent – eller mer. Likevel har jeg kanskje plukket opp en del som er til nytte for de fleste på veien.

Du blir aldri ferdig utlært

Hender det at du sitter du  skolen og føler foreleserne til tider kan mindre enn deg? At dette ikke er nyttig, og at du kan alt fra før? Det gjorde jeg, men i dag vet jeg bedre. Ikke fall i fellen og tro at du kan alt. Greit at du er best (mer om det senere), men det er fortsatt mye å lære, og det vil det alltid være. I tillegg til å tilegne seg alt skolen kan gi deg, vær nysgjerrig og oppsøk nye kilder til lærdom selv. Dagens journalistikk krever at du behersker flere sjangre og medier. Likevel spesialiser deg der du er best, i tillegg til å lære deg alt det andre. Er du usikker på hva som kreves av dagens journalister, ta en titt på denne bloggartikkelen: “Ten things every journalist should know in 2009″, og lær deg innholdet utenat. Da burde du være nogenlunde forberedt.

Det er finanskrise, og flere medier sliter. Papiravisene bukker under, og senest for ett par dager siden måtte to aviser i Moss og Horten si takk og farvel. Ergo blir det mindre jobber, og nåløyet trangere. Da er det vikitg å beherske flere medier – såkalt multimedial journalistikk – samt være best på det du virkelig kan. Den moderne journalisten må beherske alt – legg fra deg penna i noen sekunder, og bli bedre på foto og film. Lær deg å beherske nettmediet til sitt fulle, og sett deg inn i nye funksjoner. Hva har journalistikkstudiet lært deg om Web 2.0? Kanskje litt, men sannsynligvis alt for lite. I tillegg er det ingen ulempe å bli bedre i programmer som photoshop, indesign og lignende. Du vil garantert få bruk for det, og kanskje er det akkurat disse tilleggskunnskapene som gir deg den nye jobben. Drømmejobben.

Vis deg frem

Det er en fordel at folk vet hvem du er, den som stikker seg frem får ofte de feteste jobbene. Det er aldri for tidlig å oppsøke lokalavisa, for å ta initiativ til frilansjobber selv. Helst skulle du startet med dette som tenåring. Selv gjorde jeg aldri dette, men ingen fortalte med at det var journalist jeg burde bli før jeg fylte 24 år. Når du først har en fot innenfor feks lokalavisa, gjelder det å vise arbeidsgiveren hva du kan og hvordan de kan ha bruk for kompetansen din senere også. Skal jeg selv ansette folk, går jeg som oftest for noen jeg kjenner fra før. Noen som allerede har vist initiativ og som jeg vet leverer. Er du så heldig at du har praksis eller utplassering i en redaksjon, så ta ordet mye i redaksjonsmøter. Heller for ofte, enn aldri. Du blir lagt merke til hvis du har forslag på egne saker og er ivrig i jobben din. Kanskje vil de ha deg tilbake senere. Denne gangen i full jobb. Oppsøker du en redaksjon for å selge inn dine egne saker bør du ha gjort grundig forarbeid. Det ser ikke bra ut hvis de få dager før hadde en tilsvarende sak på trykk. Vit hva de mediene du er interessert i å jobbe for skriver. Det er uansett en fordel å følge med på nyhetsbildet og holde seg oppdatert i jobben som journalist.

Når du først er på besøk hos en redaksjon, eller omgås kjente journalister og redaktører, vær frempå. Still de riktige spørsmålene og få de til å legge merke til deg. Kanskje de husker deg når du ved en senere anledning søker jobb der. Skaff deg et bredt nettverk, ta vare på dine kontakter og plei dem vel. Du vil garantert få bruk for det senere. Både når du søker jobb, og som kilder. Nettverksbygging blir stadig en større maktfaktor, enten du liker det eller ikke.

Hvis du er student og snart skal ut i jobbmarkedet, kan det være lurt å vise interesse for ledige stillinger fra dag en. Søk jobb på alle relevante stillinger under studietiden – også hvis du egentlig ikke vil ha jobben. Det er lov å takke nei, hvis du mot all formodning skulle få den. I det minste fikk du ekstra selvtillit fordi du faktisk fikk en jobb foran alle de andre søkerne.

Har du ekstrem skrivekløe, bruk det – foreksempel kan du blogge aktivt. Det stimulerer og utfordrer skrivekunnskapene dine, samtidig hvis bloggen er interessant nok, så vil folk lese bloggen din. Kanskje vil de “riktige” folkene lese den også. For tre år siden var jeg en lagerarbeider som egentlig ikke visste hva jeg ville gjøre med livet mitt. Ved tilfeldigheter hadde noen lest bloggen min, og jeg ble oppfordret til å møte på ett redaksjonsmøte hos Natt og Dag i Trondheim. Her fikk jeg prøve meg som fast frilanser en periode, noe som fikk meg interessert i journalistikkstudiet. Hvem vet, kanskje hadde jeg kjørt truck fortsatt hvis jeg ikke hadde skrevet tant og fjas på trønderdialekt, i en helt ordinær blogg? Men hei, du må ha noe å komme med, det være spenstige meninger, gode historier eller ei infamt god penn.

Tenk utradisjonelt

Janteloven har gitt oss visse føringer – og mangler. Mangler du må luke vekk i dag! Start dagen med å tenke at du er best. Mangel på selvtillit har kostet mange en god jobb. Møt opp på jobbintervjuet med den innstillingen at denne jobben er min – uansett. En annen mangel er mangelen på dristighet. Dette er kanskje menneskets vanligste feil – det verste er angre på det du ikke fikk gjort. Gi faen i alt og hopp i det! I dette ligger det flere faktorer. Du må tørre å drite deg ut, utlevere deg selv og gå på trynet. Ikke la stedtilhørighet, kjæreste, venner og familie stoppe deg fra å ta drømmejobben. Går det til helvete, så er det ingen skam å snu. Du er uansett en erfaring rikere.

Man bør være frempå for å finne seg en relevant jobb. Ta direkte kontakt med arbeidsgivere og ikke vent til de lyser ut en ledig stilling – slik som alle andre. Det samme gjelder når en søker sommerjobb som student. Du viser initiativ, og du blir ikke sammenlignet med titalls, kanskje hundrevis av andre søkere. Det sies at en Dagblad-redaktør brukte å dele bunken med søknader på ledige stillinger i to nye. Den ene bunken kastet han i søpla – han hadde ikke bruk for folk med uflaks i jobben. Søk også på alternative jobber. I den grad det er mulig, bør du velge deltidsjobber som er relevante for studiet, men det kan være vanskelig å få til. Derfor er det viktig å kaste seg over de sommerjobbene som tilbys. Jobberfaring teller uansett mye.

Man behøver ikke å ta en sommerjobb som står til utdanningen, så lenge bedriften er relevant. Dersom man sitter på sentralbordet en sommer, får man en fot innenfor bedriften og kan knytte verdifulle kontakter. Da vil du sannsynligvis bli foretrukket fremfor andre søkere med like kvalifikasjoner på et senere tidspunkt. Arbeidsgiveren kjenner deg igjen og setter pris på at du forhåpentligvis gjorde en god jobb på sentralbordet. Dessuten vil du kjenne til flere av bedriftens rutiner. Eller du kan bare henge rundt i bedriften sånn som han som startet som “kaffekoker” i Natt og Dag, på den tiden Natt og Dag fortsatt var et tidskrift å bry seg om. Etterhvert hadde han vært så mye tilstede i redaksjonen at han begynte å få mindre viktige jobber som tre på gata og lignende. Det hele utviklet seg til han ble fast journalist og senere redaktør. Alle veier fører til Rom. Er du heldig finner du snarveien, men de fleste veier er omveier. En siste ting du kan gjøre er å utfordre pensum i studietiden – det finnes mye lesestoff som er mye mer relevant for å bli bedre journalist enn pensum. Også skjønnlitterært. Les de beste forfatterne, og bli en bedre skribent selv.

Engasjer deg

Kanskje det viktigste av alt, og noe som kan gi deg uante muligheter: Engasjer deg i utenomfaglige aktiviteter. Å inneha et verv i en frivillig organisasjon teller mye på en CV når man søker jobb. Det viser at du har kapasitet til å gjøre noe i tillegg til å studere. Dessuten vil du kunne lære om arbeidslivet og knytte kontakter. For min del var det mange tilfeldigheter som førte til at jeg ble pressesjef for UKA – men når jeg først ble det, benyttet jeg sjansen maksimalt. Det åpnet en del dører for meg. Det skaffet meg et bredt nettverk, opparbeidet meg god erfaring, og ga meg minner for livet. Samtidig kunne jeg vise til gode resultater. I tillegg har man en sosial faktor, som for enkelte kanskje er den største drivfaktoren. Det å trives sosialt både på fritiden og skolen er veldig viktig for å få gode resultater.

Så hva med karakterene. De er selvfølgelig viktig, men de er sjelden avgjørende for om man får en jobb eller ikke. Det er helheten i det du har gjort både i studiene og utenom som teller. Dersom man for eksempel har hatt et tidskrevende verv i en frivillig organisasjon, vil det bli tatt med i vurderingen dersom karakterene ikke er helt på topp eller du har brukt lenger tid på studiene.

Men tilbake til tittelen min. Klipp håret – og  jobben er din. Det er kanskje ikke sant i seg selv, men jeg var en langhåra slask av en student. En uke etter at jeg hadde klippet av meg det lange håret hadde jeg fått ny jobb, og mamma var endelig fornøyd.

Til sist vil jeg avslutte med ett sitat. Tidligere TV2-sjef Kåre Valebrokk fortalte på denne poetiske måten hvordan en god journalist fungerte:

“En dyktig journalist skal lukte pils etter lunsj. Det ligger ofte en god nyhet i en halvliter.”

Iskrem og jordbær – jådårstyle

I mange år har har jeg lurt på hvorfor hunden min, Bamse, elsker kumøkk. Når han ble sluppet løs på beite, sprang han alltid til nærmeste kuruke, og gyvet løs. Æsj, tenker du, men snart vil du følge i den gamle hundens fotspor. Spise kumøkk fra Jådåren.

Det følgende kan virke som en god gammeldags skrøne, men jeg forteller dere det i ren kjærlighet – snart vil dere spise iskrem med smak av kumøkk. Jeg gjentar, kumøkk fra Jådåren. Med kumøkk mener jeg vanilje. Ifølge boka “Den hemmelige kokken” av Mats-Eric Nilsson stammer bare 2-3 prosent av vaniljesmaken som brukes i verden fra ekte vanilje. Resten er billig og kraftig juksevanilje, nærmere bestemt etylvanillin – kjemisk framstilt – eller vanillin, som er framstilt av organisk materiale. Vanillin kan utvinnes fra stoffet lignin, som finnes i ulike planter og trær – og kumøkk.

I følge denne artikkelen i det anerkjente tidskriftes Forbes, har de små crazy vitenskapsmennene fra Japan snart utviklet en maskin som utvinner vanillin fra kumøkk billig. Ja, det høres drøyt ut, men det er fortsatt noen dager til 1. april. Ettersom juksevaniljen, altså kumøkk-vaniljen, verken er særlig skadelig eller forbudt å bruke, vil den nok komme til å inngå i maten vi spiser i overskuelig framtid. Alternativet, den ekte vaniljen, er ikke billig nok. Og innen 2010 håper de altså å ha klar en maskin som kan utvinne billig vanillin fra tonnevis av kumøkk hver eneste dag. Og vi på Jådåren står klar – vi har nok kumøkk. Med Norges største kufjøs, flest høns pr innbygger og de aller beste jordbærene, står grenda foran uante muligheter. Dollartegna blinker i øyne mine, og fråden rundt munnen er ikke til å ta feil av. Vi har det komplette produkt:

Når du neste sommer spiser iskrem og jordbær, kan isen i teorien være laget av melk og egg fra Jådåren, smakstilsatt av kumøkk fra Jådåren. Mens du fortsatt vil spise de aller beste jordbærene – de fra Jådåren. Velbekomme.

Sju gode grunner

- til å drikke champagne og danse mot vår i helga.

1. Min bursdag lørdag! Feires med stor stil og gode venner i Trondheim. Join in!
2. Åge har også bursdag lørdag. 60 år – gratulerer og levva livet!
3. Petter Northug tar heim kula. Gratulerer på forskudd, Petter!
4. Undertegnede skal på Pablo Francisco søndag – ubetalelig moro.
5. Det går mot lysere tider – og årets første utepils er et faktum.
6. Neste helg er arbeidshelg – og sist, men ikke minst:
7. Hei – det er meg. Livet er en fest, og jeg er champagnen. Dains me mæ!

God helg!

Fire – sju – ni

For to, kanskje fire dager siden, eller rundt omkring starten av forrige uke, opplevde jeg noe skremmende. Eller, jeg ble kanskje ikke skremt, mer tankefull. Uansett, jeg hadde glemt ett eller annet hjemme hos foreldrene mine. Husker ikke hva, men det er urelevant i denne sammenhengen. Jeg skulle ringe hjem og spørre far min om han kunne hjelpe meg. Løftet telefonrøret og tastet de vanlige tallene. Sju – fire – ein – førtiåtte – ehh – fem – ni? Det sa stopp. Jeg husket ikke. Kjente og ukjente tallkombinasjoner kvernet rundt i hodet mitt, men ikke de tallene jeg lette etter. Pin-koden til bankkortet, bursdagen til søstra, postnummeret til Follafoss, og de merkeligste ting. Bare ikke de tre siste tallene i telefonnummeret jeg var født og oppvokst med. Jeg la på røret. Stirret tomt og tankeløst på telefonen foran meg. En tanke kvernet i hodet mitt. Hva skjedde nå? Hva i all verden skjedde nå? Åtte kjente og kjære tall. Angsten spredte seg. Hadde jeg rett og slett blitt glemsk, og hvorfor?

Glemsk. Noe som ofte kommer med alderen. Derfor satte jeg en stor og synlig strek over det alternativet. Altså alder. 27, det får være måte på. Stress var nok et element jeg tok med i vurderingen. Huskjøp, jobb, flytting, jobb, oppussing, jobb – kanskje hektisk. Men ikke stress. I hvert fall ikke nok til plutselig black-out. Jeg landet på den teknologiske utviklingen og tok opp synderen. Mobiltelefonen. Bladde nedover kontaktlista, fant nummeret hjem. Fire – sju – ni. Selvfølgelig. Jeg bannet for meg selv. Fire – sju – ni. Gjentok tallene høyt, og bannet enda mer. Nå skal det sies at jeg burde hatt nummeret i fingrene, og at det å skylde på teknologien kanskje er å gjøre meg selv en bjørnetjeneste. Men det bestrider ikke det faktum at dette aldri hadde skjedd før i tiden. Før mobiltelefonene kom med sine kontaktlister. Kontaktlister som gjemte kjente nummer bak navn.

I 1996 hadde jeg ikke mobiltelefon. Men jeg hadde mange nummer i hodet mitt. Slekt, venner, naboen, katta til naboen, hun pene jenta på skolen (ja, jeg gikk på ungdomsskolen på denne tiden, og kunne finne på å ringe henne opp, for deretter å legge på), “Ti i skuddet” (Metallica fikk alle stemmene mine, og pappa høyere telefonregning), fotballtreneren, læreren, den lokale butikken, Kykkelikokos – you name it. I dag, tretten år senere, er mobilen uunværlig. Den er med meg overalt. På jobben, i bilen, på ferie, på butikken, i senga – nesten til og med i dusjen. Men jeg kan kun seks nummer, maks sju, utenat. Pappa sitt mobilnummer er lett. Søstra sitt nummer husker jeg på en god dag. Ringe hjem til farmor kan jeg også, skulle bare gjort det oftere. Eks-dama sitt nummer husker jeg fortsatt, med fare for pinlige fyllesamtaler. Drosje hjem klokka halv fire ei lørdagsnatt fikser jeg på null komma niks. Og nummeret hjem da. Trodde jeg. Det at jeg i forbifarten glemte å nevne at jeg selvfølgelig husker mitt eget mobilnummer (901 45 599 – jeg er singel!) blir i denne sammenhengen en bagatell. Kalkulatoren drepte hoderegninga. EDB-maskinen var starten på en verden uten håndskrift. Sakte, men sikkert knekker mobilen husken vår. Det er vel bare et spørsmål om tid før vi har glemt nødnummeret, og må bruke mobilen for å finne ut at:
- Ja, visst faen, det var 112, det. Takket være et ti år langt vennskap med Nokia, har jeg altså blitt glemsk. Men jeg vil aldri glemme nummeret hjem igjen. Fire – sju – ni.

Revolveren er ladet

Jeg blogger igjen – etter nesten to års sølibat. Bloggen “Mors beste barn” var en revolver mot tinningen og slagkraftig lektyre på det gode gamle “spacet” på MSN. Diverse krumspring og faenskap ga meg både ønsket og uønsket oppmerksomhet, samt skribentjobb i Natt&Dag Trondheim. Det ble starten på en journalistkarriere, og sakte, men sikkert døden for bloggen min. Siden har det gått inflasjon i blogging. Det skremmer ikke meg. Nå plukker jeg opp pennen der jeg kastet den fra meg, og er klar for nok en runde med russisk rulett.  Ingen har høylytt savnet meg, men det driter jeg i. Jeg er tilbake, og revolveren er ladet.

Siden sist:

1. Jeg har fått jobb. Redaktør for ungdomsmagasinet ungint.no, og informasjonsrådgiver i Nord-Trøndelag fylkeskommune.
2. Jeg har flyttet fra Trondheim til hjembygda Jådåren. Eget hus, og stor hage.
3. Jeg kjører fortsatt en blå og sexy VW boble. Men kun om sommeren. Jeg har en VW-ett-eller-annen-stasjonsvogn med piggdekk for vinterføre.
4. Jeg har skaffet meg katt. En røver på å klatre i gardiner.
5. Og nei, jeg har verken kone eller barn. Selv om de fire overnevnte punkt kanskje gikk i retning av det.

PS: Gamle innlegg fra MSN har dessverre forsvunnet for godt, men noen få innlegg fra en “skoleblogg” lever videre, og blir med over hit til min nye blogg. Velbekomme.

(Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.)

Halvveis til femti

Jeg kjenner presset. Aller helst burde jeg funnet kjærligheten i livet, fått mitt første barn, kjørt stasjonsvogn og bygget et hus med mine egne hender innen nå.

I dag fyller jeg 25 år. Et kvart århundre, med andre ord. Fremdeles ung i de flestes øyne, men det er faktisk syv år siden jeg var atten. Atten, nyforelska og med en racerbil av en BMW. Verden lå klar for mine føtter. Vi gikk inn i et nytt millenium og jeg skulle bli rik, berømt og henge med de peneste kjendisene. Det føles som i går, men det er altså syv år siden. I dag, syv år senere, ligger verden fortsatt og venter på meg. Jeg er verken rik eller berømt og har i hvert fall ikke knullet en pen kjendis. Ikke en stygg heller, for den saks skyld. Stort sett står jeg på stedet hvil. Tjuefem, nyforelska og med en racerbil av ei boble.

I teorien skulle jeg nå altså vært i etableringsfasen. Lykkelig gift med ei pen og gravid dame. Sju måneder på vei. Dette er litt vanskelig, i og med at jeg for tiden er en fiasko på kjærlighetsfronten. Etter et lengre, men nå havarert forhold, ligger jeg fortsatt nede. Drømmedama har jeg, på sett og vis, funnet. Selvsagt er hun dessverre opptatt, som generelt alle andre damer jeg involverer meg med. For på sjekkefronten er jeg totalt mislykka. Misforstå meg riktig, jeg har lett for å komme i prat med damer på byen. Noen ganger ender det muligens i et par danser og litt småklining, men så kommer sannheten for en dag – “jeg har type” – dette forteller de aller helst på dørstokken, etter at jeg har fulgt de hjem. Takk faen skal dere ha! Om jeg en sjelden gang klarer å lure dama til sengs, så våkner jeg morgenen etter alene. Dama, som et par timer tidligere stønna sine paringshyl så hele nabolaget våkna, har fordufta. Fordufta med pengene, mobilen og innholdet i barskapet mitt. Oh, ah. Jeg tuller ikke, dette er sant! Og stikker de ikke av, havner jeg uansett til slutt i den klassiske kompisfella. Et par sekunder i forrige uke, vurderte jeg faktisk sølibat. Men det får være måte på. Uansett, damer og meg fungerer meget dårlig.

Så her sitter jeg, kronisk singel og barnløs (forhåpentligvis) i en sliten hybel, og teller småpengene som ble til overs etter siste damebesøk. En jævla snørrkvalp, halvveis til femti. At flere av vennene mine er godt etablert med arbeid og barn hjelper ikke. Heller ikke det faktum at hodet mitt er fylt med grått hår, hjelper særlig. Stort sett går jeg med lue for å skjule dette. Den sexy, lubne ølmagen har også fulgt meg i flere år snart og jeg har sluttet å tenke på sex døgnet rundt. Jeg tenker fortsatt på damer, men liksom mer sofistikert. Tanker som kjærlighet, barn og bryllup. Bekymringsfullt. Meget bekymringsfullt.

Men nå har jeg bestemt meg for å gi faen! Hvor mange liv har vi, egentlig? Tall er tull og alder er relativt. Gammel og utslitt blir jeg tidsnok alikevel. Fra i dag er jeg ung, fri og bekymringsløs. Tross alt, mamma og pappa er i sin beste alder. Halvveis til hundre.

Gratulerer med dagen Jo Kristian. Jeg feirer med en cognac til kaffekoppen. Voksen nå? Faen heller! LEVVA LIVET!

Refleksvest standard EN-471 klasse 2

Jeg kjører boble. Ei blå og sexy VW Boble fra 1973. Den har en refleksvest standard EN-471 klasse 2, liggende under førersetet. Det har den ikke alltid hatt.

Det var en av disse dagene. Sol fra skyfri himmel og hvitt hav av snø så langt jeg kunne se. Jeg var på tur hjem. Søndagsmiddag hos mor og far. Magen min brummet, mors kjøttkaker ventet. Plutselig, rundt neste sving, der stod Onkel Politi.
- Shit!
Jeg ble grepet av angst, nå var gode råd dyre. Dagen-derpå-promille og dunsten av gammel alkis fylte min skjønne bil. Febrilsk tygget jeg i meg to-tre tyggis mot dårlig ånde. Ruten ble sveivet ned. Sakte.
- God dag. Vi har en liten rutinekontroll her, og lurer på om du har refleksvest?
- Refleksvest?
Jeg så spørrende på den eldre politimannen. Byråkratinasjonen Norge hadde slått til igjen. Refleksvest hadde helt ut av det blå blitt påbudt som min nye faste passasjer i bilen. Ved uforutsett stans i trafikken skal du ta på deg refleksvesten før du går ut av bilen, liksom. Politimannen stakk sine øyne i meg.
- Ja?
Svar skyldig trakk jeg bare på skuldrene. Lettet over manglende promillekontroll kostet jeg på meg et stort smil. Lettelsen skulle brått ta slutt.
- Men da må jeg nok skrive ut et forelegg!
- Forelegg?
- Ja, du vet vel hva et forelegg er for noe?
Småirritert over at politihelvetet hengte seg opp i bagateller, svarte jeg sarkastisk:
- Eh, tja. Det er vel en sauefot det?
- Jaså, du er spydig også, unge mann? Det blir 1000,-
- Nei, faen altså… jeg har vest!
Jeg hoppet ut av bilen og åpnet luken til bagasjerommet. En gammel utslitt refleksvest, ofte brukt til svette treningsturer, lå der og gliste mot meg.
- Her har du vesten din!
Kjekt slang jeg vesten i retning politiet, før han repliserte tørt:
- Joda, fin vest det.
Fornøyd satt jeg meg tilbake i bilen, nå var det mors kjøttkaker som gjaldt.
- Men jeg må nok skrive ut et forelegg alikevel.
- Hva faen?
Tror du ikke den forbanna refleksvesten skulle være lett tilgjengelig fra førersetet, og ikke nok med det den skulle ha standard EN-471 klasse 2. Gamle, slitne treningsvester innehar visstnok ikke slike standarder. Snurt og fornærmet kjørte jeg, bobla og min gamle refleksvest videre. En høvding fattigere, men en erfaring rikere. Dagen derpå kjøpte jeg meg ny vest, standard EN-471 klasse 2. To svinger, en liten bakketopp og halv kilometer ned i veien fikk jeg en uforutsett stans i trafikken. Jeg hadde punktert. Oppgitt hoppet jeg ut i skumringen for å fikse biff og bytte hjul. Og refleksvest standard EN-471 klasse 2? Jo, den lå trygt igjen under førersetet.

Blodig alvor

Jeg kaver meg gjennom snødrevet. Det er to timer igjen til det hele starter. Kjendisene mingler heftig med hverandre. Det er et rødt spor av blod i snøen. I kveld avholdes årets UT-Awards.

Årets trønderske skuespiller, Ingrid Bolsø Berdal, gjorde seg først og fremst bemerket gjennom splatterfilmen “Fritt vilt”. Der gjennomgangstema er vinter, blod og gørr. Årets film, “Uro”, er også av det blodige og voldelige slaget.

På kjøkkengulvet ligger en blodpøl. Kniven som skulle åpne en pakke kjøtt, åpnet mer enn planlagt. Med vegetarianere i omgangskretsen min, kan jeg allerede høre den sarkastiske tonen: “Ja, sånn går det når man absolutt skal spise kjøtt!” Hadde det vært delt ut pris som årets klabbsekk, ville jeg nok vunnet på walk-over.

Forhåpentlig behandler de knivene bedre på kjøkkenet til Credo. For n’te gang ble den gode restauranten kåret til årets restaurant av Adresseavisens lesere. Velfortjent.

Jeg slår opp døren på legevakta. Folk glaner forvirret på meg. Noen trekker seg unna. Nå er det en time igjen. Venterommet er overbefolket og svett. Det er så typisk. Jeg som gledet meg så til i kveld. Knekt fot, spontanabort, alvorlig kikhoste. Alle prioriteres før meg. Det drypper blod på gulvet. Jeg er frustrert. Svært frustrert. Årets mest irriterende låt, “Boten Anna” dunker igjennom rommet. Kan det bli verre. Jeg vil ut. Ut og drikke meg full!

Storås Utested var plassen for de som ville bli fulle i 2006. Som vinner av både årets utelivsnykommer og årets utested ble stedet en av årets store vinnere på UT-Awards.

Operasjonsstue 5. Klaus Joacim Sonstad og Kristin Jensen har nettopp ønsket velkommen til årets UT-Awards med en egenkomponert sang for anledningen. Legen ser nervøst på meg. “Jeg er ikke kompetent nok.” Ordene skjærer som en ny kniv. Nye arr. “Du må nok bli her i natt.” Flere nerver i hånden er kuttet rett av. Dette er blodig alvor! Jeg må opereres. Positive tanker er vanskelig å spore. Da er det en mager trøst at jeg faktisk var tilstede under fjorårets øyeblikk.

Årets øyeblikk: RBK tar seriegullet. Ett år uten gull var nok. Endelig er Rosenborg tilbake der de hører hjemme. På toppen. Og årets RBK-er? “Zinedine Zidane, ka faen ska’ vi med han? For vi har jo Roar Strand! Han e’ supermann!”

En søt sykepleier pleier og vasker såret med sprit. Det nærmeste jeg kommer en fest i kveld. Det blør fortsatt fra hånden. Eksperter jobber ikke i helgene, tydeligvis. Operasjon utsatt til mandag. Proppfull av smertestillende får jeg dra hjem. Under tvil. UT-Awards er godt i gang. Men jeg må hjem. Hjem og ta det rolig. Hjem for å ha det kjipt. Snøen laver ned. Barna i nabolaget lager snøengler.

En av årets overaskelser på UT-Awards er når Gåte-vokalist Gunnhild Sundli fremfører den fantastisk vakre DumDum Boys låta “Stjernesludd”. DumDum Boys selv raker med seg hele tre priser. Årets album, årets låt og årets trønderske artist.

Hjemme. Nedsløvet ligger jeg på sofaen. Et annet sted i byen danser de og har det moro. Nå får man virkelig føle på kroppen hvor kjipt det er å være singel. Skulle hatt ei dame her. Hun kunne stelt meg, trøstet meg, holdt meg i hånden og strøket meg over håret. Gutta jeg deler leilighet med, slenger en romantisk komedie i DVD-spilleren. Tusen hjertelig takk, akkurat det jeg trengte. Her er jeg allerede i det emosjonelle hjørnet, og så kommer de opp med det der. Jeg blir gaaaal. Jeg må ha en dame! NÅÅÅ!

For en dame. 16 år etter hun ble kåret til klodens vakreste er Miss Universe vakrere enn noen gang. Årets mest sexy trønder: Mona Grudt. Selvfølgelig.

Desperat prøver jeg å lure noen til å bli kjærestesubstitutt for en kveld. Ingen damer på telefonlista mi er trygge. Men ingen napp. Nesten ikke et svar. Ingen bryr seg? BARE FOR I KVELD! Og kanskje, eh, vel, i morgen, og søndag… ingenting. Alle er vel opptatte med seg selv og UT-Awards. Jeg føler meg liten. Liten og alene. Mindre enn Malin.

Malin Reitan, Trond Giske, Morty Black. Kjendisene sto i kø for å dele ut priser på UT-Awards. Men også blant artistene var det høy kjendisfaktor med blant annet Margaret Berger, Johndoe og Odd Nordstoga.

“Heim te mor” synger Odd Nordstoga. Skulle vært hjemme hos mor. Da hadde jeg sluppet å tenke på hvor synd det er på lille meg. Mamma varter opp. Uansett. Nå får jeg ikke til å kle av meg selv engang. Heldigvis var det venstrehånda som fikk det. Hvem trenger dame da? Jeg legger meg i senga. Tar fram litt lesestoff, latteren runger. “Pondus” er min trøst.

En tegneseriebok kuppet tittelen årets bok. Den sjette i rekken og stadig like populær. “Pondus”-bøkene har blitt “felleseie” i Norge, på linje med Hamsun og Undset.

Nå er det nachspill. Diskotek og moro. Men ikke her. Det som skulle bli en heidundrende festaften, ble en kveld for glemmeboka. Mitt forhold til kjøkkenkniver ble drastisk endret. Jeg fremstår som en sutrende drittunge og prøver å innbille dere at alt er et lite helvete. Men hei:

Molde ble årets flopp!

Duppeditt

Mamma er 50 år. Analogt. Digitalt lever hun ikke.

Mobiltelefon? Hva er det? Eller altså. Så ille er det ikke, men nesten. Det jeg tar naturlig, kan være et lite helvete for henne. Hvordan vil det da være om fem år? Og da har jeg ikke nevnt farmor. Hos henne har disse fem årene passert for lengst.

Kjøpte meg ny TV her om dagen. Bruksanvisning, sa du? Femi! Dette fikser jeg, ikke no´ heft! Farmor derimot. En hengiven bruksanvisningsbruker. Tør ikke engang å blunke til fjernsynet før hele bruksanvisningen er lest. Opp, ned, til siden og i mente. Når hun endelig har pugget alt, helt inntil fingerspissene, så er det fortsatt meg hun henvender seg til. Stille inn kanalene? Lett! Bruksanvisning? Fortsatt femi! Farmor rister oppgitt på hodet.
- Du må da følge bruksanvisningen gut! Men jeg er fem år ahead. Minst. Enn så lenge.

Snart havner vel jeg også i bakleksa. Kjenner det på kroppen allerede. Har en ny duppeditt i lomma. Totalt unødvendig, men du verden så kul. Og uforståelig. Må jeg stifte familie? Vurderer nesten det. Så kan barna forklare meg hvordan. Innen fem år, før den er utdatert og gammelt nytt.